Einars blogg

Etter nok en rastløs natt i telt våknet jeg i halv-åttetiden til lyden av regndråper som traff teltet. Faen. Værmeldinga hadde lovet sol og oppholdsvær. Jeg lukket øynene igjen og slumret i en halvtimes tid til. Etter at regnskuren hadde passert hørte jeg at det var liv i naboteltet også, og vi hilste god morgen. Så begynte jeg å pakke sammen tingene jeg hadde dratt inn i teltet kvelden i forveien og kledde på meg.

Jeg krøp ut av teltet og begynte å riste vannet av teltduken. Mellom innerteltet og ytterteltet var det hundrevis av insekter som hadde søkt ly fra regnet, så jeg var kjapp med å lukke igjen glidelåsen til innerteltet. Dette glemte Therese og Eivind å gjøre, så de fikk seg en liten overraskelse da de skulle pakke sammen teltet litt senere på morgenen.

Jeg kokte opp havregrøt på primusen, og fikk en pakke med rosiner av turkameratene. Jeg må huske å pakke med noe søtt til grøten neste gang. Mens jeg åt havregrøt spiste Eivind og Therese medbrakte frokostmuffins. Så kokte vi opp vann og jeg fikk gleden av å nyte en kopp varm kaffe mens jeg fikk smake på et par av muffinsene. Det har virkelig sine fordeler å ha selskap på tur!

Etter frokost var det bare å begynne å pakke sekken og ta ned teltet igjen. Heldigvis hadde solen tittet frem, så det hadde blitt nogenlunde tørt igjen. Vi smørte oss godt inn med solkrem, da det så ut til å bli en solrik dag. I hvert fall ifølge Yr. Rundt oss var det masse mørke skyer som truet. Eivind hadde blitt ganske solbrent i nakken og bak på leggene dagen i forveien, så det var best å være på den sikre siden.

Så la vi i vei igjen, og vi hadde ikke gått mange meterne før vi snublet over en enda bedre teltplass enn den vi hadde slått oss ned på. Det var sannsynligvis denne bonden hadde ment vi kunne bruke. Det var bedre plass til teltene og det var litt flatere, men utsikten på vår plass var bedre, så vi konkluderte med at det var litt hipp som happ hvor vi hadde endt opp.

Det første stykket førte oss oppover i terrenget igjen, og gjennom en tett og gammel skog med masse veltede trær. Stien var veldig utfordrende, men utrolig morsom å gå langs. Smått om senn kom vi opp til en kabelgate som vi fulgte en god stund. Langs kabelgaten var det også spredte beiteområder, og vi kom stadig til nye gjerder som vi måtte klatre over. Vi kom også til en liten bru i bunnen av en dyp grøft som gikk på tvers av kabelgata.

Til slutt gikk vi tom for kabelgate og beitemark, og kom ned på lokalveien. Asfalt, mine føtters verste fiende. Samtidig så vi at de mørke skyene rykket nærmere og nærmere, og vi stanset for å finne frem regntøy og overtrekk til sekkene. Det fikk vi til i siste liten, for akkurat mens vi romsterte i sekkene begynte de første regndråpene å falle. Vi trasket videre langs landeveien i regnet.

De neste par timene gikk vi snorrett langs gamleveien. Vi tok oss en lengre rast da vi kom til Biristrand, og kjøpte litt sjokolade og snacks på landhandelen, og satte oss på en benk under tak mens vi lot den siste resten av regnværet passere. Mens vi satt på benken utbryter plutselig Eivind «Næh, vi har kommet til Biristrand!» idet han endelig leste skiltet på butikken vi nettopp hadde handlet på. Godt det er noen som følger med.

https://www.instagram.com/p/BHMqaGsgfe9/

Da vi kom på høyde med Furuodden camping bar det endelig opp i lia igjen. Denne gangen gikk vi oss nesten bort på vei over noen gårdstun, men fant fort frem til leden igjen. Så var det mer gamle skogsstier, og vi kom også til et helt fantastisk flott sted med en foss og en bru. Det var nesten verdt hele dagens vandring alene.

Rett etter kom vi opp på en åskam og hadde plutselig Lillehammer i sikte i enden av Mjøsa. Så gikk leden enda mer opp i åskanten, før vi startet nedstigningen mot veien for siste gang. Denne gangen var det knapt antydning til en skikkelig sti, og vi gikk nedover en gjengrodd li med markjordbær og ruiner av gamle hus og hytter.

Vi begynte å bli tørste, og hadde brukt opp mesteparten av vannet vårt på middag og frokost, men nå nærmet vi oss Vingrom, hvor vi visste det var en kirke. På kirkegårder kan man som kjent fylle opp vannflasker. Først måtte vi gjennom Vingrom «sentrum», og på veien stanset vi utenfor lokalbutikken og spiste lunsj og is. Så bar det opp i lia igjen en siste gang, og vi fikk hilse på noen veldig selskapssyke sauer på veien. De brekte etter oss da vi gikk videre.

Da vi nådde frem til kirka en knapp time senere begynte vi å bli ganske mørbanket og lei av å gå, og stanset en stund på kirkegården. Jeg gikk for å finne igjen en vannkran, men ble møtt av et skilt som sa «Vannet kan ikke drikkes!». Oops. Jeg hadde bare et par desiliter vann igjen, og det var ikke mye vann igjen for Eivind og Therese heller. Men nå var vi bare en drøy time unna Lillehammer, og vi bestemte oss for å ta en siste innspurt. Klokka var ca. fem.

Det siste strekket gikk langs den forhatte asfalten igjen, og vi langet ut mot målet. Det var ingenting utfordrende med dette siste strekket, så vi hadde veldig god fart. Sola hadde nå kommet frem for alvor, og varmet oss i nakken. Over Vingnes-brua var de i ferd med å legge helt ny asfalt, så det ble enda varmere. På andre siden skulle vi bare rett opp en gangvei, men den var sperret av høye gjerder og en gravemaskin.

Vi satte oss i bunnen av bakken for å få tilbake pusten litt etter spurten, og funderte på hvilken omvei som var best. Mens vi satt der og kalkulerte at vi hadde gått i 6 km/t kom det plutselig gående to gutter ned den gangveien som etter sigende var sperret. Vi spurte dem om det var vanskelig å komme forbi. «Nei, for vi er bad ass!». Vi fant ut at vi også var ganske bad ass, så vi klatret opp og forbi gjerdene og fant en bratt skråning som var barnemat for erfarne pilegrimer.

Endelig var vi fremme ved Lillehammer kirke, og kunne slukke tørsten. Mens vi sto der og drakk vann ble vi enige om at det hadde lite for seg å gå videre i morgen, siden vi ville måtte bruke halve dagen på å komme oss hjem igjen uansett, og føttene til samtlige var temmelig mørbanket av de 5.5 milene vi hadde tilbakelagt på to dager.

Så vi sa oss fornøyd og fant veien til nærmeste Peppes, hvor vi drakk to store øl hver og delte en pizza. Så dro vi hjem. Sommerens vandring langs Pilegrimsleden var over, men vi må nok se på muligheten for å gå mer senere.

Jeg brukte helgen på å la de sjokkerte føttene mine komme seg litt igjen, og beveget meg knapt utenfor døra på tre dager. Det gikk heldigvis bra med neglen på stortåa, bortsett fra at den hadde noen spreke farger en stund. Jeg hadde også et leit plassert gnagsår nesten, men ikke helt på undersiden av hælen som gjorde vondt hver gang jeg tok et skritt.

Da søndagen kom hadde den heldigvis kommet seg såpass at jeg ga grønt lys til Eivind og Therese om at jeg var klar for mer vandring. Det var bra, for de hadde allerede begynt å pakke sekkene da de kom på at det kunne være en fordel å høre om jeg fortsatt var innstilt på tur. Vi avtalte å legge ut klokka ti på mandag morgen.

Sekken var mer eller mindre ferdig pakket allerede, alt jeg trengte å gjøre var å vaske klærne mine og pakke dem ned på nytt. I tillegg hadde jeg studert værmeldingen inngående og konkludert med at hva som helst kunne skje, så regntøyet fikk bli med på tur igjen. Nytt kart for vestsiden av Mjøsa ble trykket opp og erstattet øst-leden i kartfolderen. Jeg la igjen den fin-fine solcelleladeren min også, for med det ustabile været ville det bli ganske slitsomt å gjemme den bort for hvert regnskyll.

Mandag morgen våknet jeg av meg selv halv åtte, og hadde dermed meget god tid til å sjekke at alt var OK med sekken og at jeg ikke hadde lagt igjen noe, og ikke minst å lage en solid frokost med egg og bacon. Jeg gikk ut med sekken fem på ti, og stilte meg i sola som nettopp hadde stukket frem bak de truende skyene. Så kom det SMS fra Eivind, de var tre kvarter forsinket. Inn igjen.

Da det var en halvtime igjen til jeg måtte ut igjen fikk jeg plutselig en lite hyggelig beskjed: bloggen min var nede! Jeg prøvde febrilsk å løse det i en halvtime, men kom ikke til bunns i problemene (siden du leser dette nå så har jeg åpenbart fikset det). Jeg måtte gi opp gjenopplivingsforsøkene og prioritere gåturen. Et noe ukarakteristisk valg av undertegnede.

Fem på elleve dukket Eivind og Therese omsider opp med sekker og smil, og vi gikk mot Hunnsvegen, som er en del av Pilegrimsleden gjennom Gjøvik. Første stopp var REMA 1000 for å kjøpe is, for det var så pent vær. Så trasket vi opp til det som i dag er Gjøvik kunst- og kulturskole, hvor det står en avstandsmarkør. Jeg har ikke funnet noen kilde som bekrefter dette, men jeg mistenker den står der fordi det er ca. der gamle Hunn kirke sto, som ville ha vært et viktig stoppested for pilegrimer i middelalderen.

Etter det obligatoriske sekkebildet bar det rett opp en av de bratteste bakkene på Gjøvik, og opp på Tranberg gård. Her hadde Amund og jeg gått for et par uker siden, og det gikk en tanke lettere denne gangen enn forrige gang. Vel oppe hadde vi fantastisk utsikt sørover mot Gjøvik og Mjøsa. Så vendte vi ryggen til og la ivei inn i skogen.

Den første mila gikk fort unna, og vi hadde ganske lett terreng etter Tranberg-bakken. Så begynte stigningen opp mot Bråstad, og vi startet på det som skulle bli ganske mye opp og ned på tvers av fartsretningen mot Lillehammer. Veldig mye av tiden ble tilbragt langs gjørmete skogsstier, grusveier og gamle kjerreveier, det var pent vær og alt var bare fantastisk. Føttene mine ble fort varme igjen også, og jeg var ikke nevneverdig plaget av gnagsårene lenger.

Da klokka ble litt over tre tok vi oss en lengre pause, spiste lunsj og lot beina hvile litt. Kort etter var vi nede langs hovedveien et stykke, men heldigvis var det ikke mye asfalt. Vi passerte Redalen i god fart, og hadde allerede fått øye på Mjøsbrua. Da vi kom nærmere førte imidlertid leden opp i lia igjen, og vi startet på en enda brattere og mer slitsom bakke enn vi hadde gått opp på begynnelsen av dagen.

Vel fremme på toppen hadde vi flott utsikt mot Mjøsbrua og Moelv, men jeg var så sliten at jeg rent glemte å ta bilde av utsikten. Jeg fikk dog tatt et litt utydelig bilde av sekkene våre. Litt av grunnen var nok også at det kom en kort regnskur mens vi satt og nøt utsikten. Klokka var allerede blitt halv fem. Neste etappe gikk i retning Biri, men på den andre siden av åsen, så vi så ikke Mjøsa på en stund.

Det begynte å bli sent da vi endelig ankom Biri sentrum, men vi var innstilt på å gå et stykke til. Vi trengte påfyll med vann, og fant frem til kirkegården på Biri. Akkurat mens vi sto og slukket tørsten og fylte på vannflasker kom det et skikkelig uvær over oss, og vi fortet oss med å få på oss regntøy. Så trasket vi videre. En ting vi reagerte på var at det ikke var noen kirke på kirkegården, men vi så et kirkespir litt lenger oppe i åsen. Dette spiret var dog ikke merket på kartet.

Kort etter kom vi dyvåte frem til den gamle kirkegården og Biri kirke. Det viser seg at kirkegården ble flyttet på 40-tallet, men den gamle kirken ble nødvendigvis stående. Til vår overraskelse var det en pilegrims-stein i utkanten av kirkegården, så det ble et nytt bilde til samlingen.

Klokka nærmet seg sju, og vi begynte å bli slitne. Vi hadde bestemt oss for å gå til klokka var rundt åtte, så vi begynte å studere omgivelsene for å se om vi kunne se noen egnede teltplasser. Men leden bar inn i skogen igjen, og det var ganske vått og myrlendt overalt.

Plutselig ga regnet seg, og solen tittet frem igjen. Det var bra, for sekken min hadde blitt grundig våt, men den tørket fort i solskinnet. Vi gikk langs et stort jorde i skogkanten, og både Therese og Eivind begynte å få problemer med føttene, så vi bestemte oss for å forhøre oss på gården i enden av åkeren om det var mulig å få slå opp telt på en egnet flat flekk i nærheten.

Vi ble møtt av en meget snill og rolig hund på gårdsplassen, og fikk etter hvert kontakt med bonden. Han syntes ikke han kunne by oss en hard og ujevn flekk nede ved låven som vi spurte om, men tipset oss heller om en fin teltplass noen hundre meter lenger langs leden, med god utsikt og bra skjerming. Vi takket og bukket, og hinket videre.

Kort tid etter kom vi frem til en flekk som hadde nydelig utsikt til andre siden av Mjøsa, og var tålelig flat. Vi trampet ned gresset og slo leir for dagen, laget middag og krøp til telts litt før elleve. Vi hadde gått litt over tre mil (Eivind og Therese hadde gått litt lenger, siden de hadde gått ned til meg først).

«MmmmmuuuuuUUUUHHH!»

Jeg hadde i går kveld fått beskjed om at det var mulig at jeg kom til å bli vekket av hanegal tidlig på morgenen, men dette var en hane jeg ikke hadde vært ute for før. Jeg sjekket klokka, det var altfor tidlig til å stå opp, så jeg ble liggende og høre på de artsforvirrede hanene i en times tid før jeg ga opp og begynte å pakke meg ut av soveposen.

Det var helt nydelig vær, men fortsatt ganske kjølig i luften. Jeg dro frem primusen igjen, laget meg havregrøt og satte meg på trappa og spiste den mens jeg så meg rundt etter morgenens bråkmakere. Nå var de verken å se eller å høre, og kort etter kom forklaringen – bonden selv kom gående forbi og hilste god morgen, det var tydeligvis flere som var opptatt med frokost akkurat nå.

Jeg tok meg god tid med morgen-stellet. Spesielt føttene måtte jeg bruke mye tid på, de var ganske såre og ømme etter gårsdagens vandring. Jeg skrubbet vekk alt limet fra utslitte gnagsårplaster og la på nye plaster. Jeg la også merke til en ny, enorm vannblemme på siden av hælen. Etter at jeg var ferdig med lappingen hadde jeg bare étt skikkelig plaster igjen. Med tanke på værvarselet smørte jeg meg godt inn med solkrem før jeg pakket vekk toalettsakene.

Klokka rakk å bli ti på ti før jeg la ut på landeveien igjen. Trenden gikk fortsatt litt oppover, og langs veien så jeg flere kyr, blant annet ei ku som sa «mø». Sånn skikkelig «mø». Etter en knapp time brøt leden plutselig ut fra grusveien jeg hadde fulgt i mange timer og forsvant inn i skogen. Endelig!

https://www.instagram.com/p/BG_mDd2DHgV/

Det var deilig å gå langs skogsstier i solskinnet. Mens jeg gikk satte jeg på min nye favorittpodcast, og alt var rett og slett ålreit. Mobilen varslet meg om at det var møte for alle på IT-tjenesten, så jeg tok en selfie og sendte til dem på Snapchat. Jeg følte det var det minste jeg kunne gjøre.

Men så lenge var Einar i paradis. Jeg kom ut igjen på en asfaltert vei, og siden jeg går leden baklengs så fikk jeg først nå gleden av å vite at skogsstien jeg hadde fulgt het «Purkesvea».

Asfalten var nå kommet for å bli, og etter litt begynte nedstigningen mot Moelv. Dette skulle vise seg å bli dødsstøtet for føttene mine, både det nyeste gnagsåret og neglen på stortåa mi begynte å verke ganske kraftig.

Jeg merket at det tok lenger tid å komme seg ned fra åsen enn jeg trodde, og flyttet mentalt dagens mål fra å nå fram til Hamar til å nå fram til Brumunddal.

Jeg brukte to timer på å komme meg ned til Moelv sentrum, og måtte ta hyppige pauser for å kjøle ned bena. Rett etter at jeg passerte skiltet som det sto «Moelv» på, dukket det opp en liten avstikker til «Tolvsteinringen». Jeg ble nysgjerrig og gikk for å undersøke. Dette viste seg å være «Moelvs Stonehenge», tolv relativt store kampesteiner dandert i en fin sirkel. Jeg tok et 360-graders bilde som kan sees her.

På vei inn til sentrum begynte jeg å få bange anelser om at dagens vandring muligens måtte kortes ned litt. For det første ankom jeg Moelv to timer senere enn jeg hadde sett for meg, og for det andre begynte høyrefoten virkelig å si fra. En av de vage planene jeg begynte å legge mens jeg gikk i solsteiken var å ta bussen til Brumunddal og finne på noe med Anita og André som bor der. Jeg sendte en snap til Anita for å høre om hun visste om noen bra badeplasser i Brumumddal.

Jeg fikk ikke noe svar, men satte likevel kursen vekk fra leden og inn mot Moelv sentrum. Jeg trengte uansett en matbit og en lang pause, klokka hadde rukket å bli to.

Med tanke på den farten jeg hadde nå ble målpasseringen mentalt flyttet til Rudshøgda.

På mine såre føtter tok det ytterligere tjue minutter før jeg haltet inn mot «bykjernen» i Moelv, og der var det uventet mye liv med masse boder og folk i gatene. Det var tydeligvis Moelv-dagene. Jeg gikk mot den første boden, og rett over krysset jeg var på vei inn i fikk jeg plutselig øye på Anita!

Humøret steg mange grader, og Anita sa hun hadde lurt litt på om hun kom til å se noe til meg siden hun hadde et ærend i Moelv. Det viste seg at Anita også var sulten, så vi bestemte oss for å finne en kafé.

Etter et bedre måltid (inkludert softis for min del) viste Anita meg veien til apoteket så jeg fikk kjøpt en ny ladning gnagsårplaster, jeg hadde en mistanke om at jeg kom til å trenge dem. Så tok vi farvel og jeg begynte å lete etter leden igjen. Klokka var blitt ti på fire.

Det var ikke så vanskelig å finne igjen leden, det var bare å finne vannkanten. Men så ble det verre å følge den igjen. Det var det samme gamle problemet med at markeringene er myntet på de som kommer sørfra og skal nordover, og det er sjelden utvetydig hvilken vei man skal ta i kryss hvis man kommer i den andre retningen.

Det spilte dog liten rolle, jeg visste jeg skulle holde meg mellom E6 og Mjøskanten, så jeg snublet fort inn på leden igjen. Så gikk leden inn på en campingplass, og jeg ble grundig forvirret igjen, men trikset var igjen å holde kursen sørover, og etter å ha fulgt gjerdet en stund fant jeg igjen en sti med det kjente merket.

Selv om jeg nå hadde gått på grus en stund var det ikke lenger noen tvil om at jeg måtte avbryte snart. Storetåa sendte tydelige signaler om at nok var nok, så da jeg igjen kom over på et langt asfaltstrekke innså jeg at jeg måtte flytte målet for dagen en siste gang, og jeg bestemte meg for å gå til Ringsaker kirke.

Jeg ringte Tryggve og May Ingvild og ba dem komme og plukke meg opp. Jeg hadde tidligere avtalt overnatting hos dem, og de hadde også lovet å komme og hente meg om jeg ikke kom helt frem (taco-kveld ble også nevnt). Jeg nådde frem til ukas siste merkestein klokka fem, og hadde avlagt 30 000 skritt på sju timer.

Mens jeg ventet på å bli plukket opp satte jeg meg på en benk med utsikt mot kirken. Ved siden av meg satt det en gammel mann, og vi satt og småpratet litt om kirka, arkitekturen, hvor gammel den var, hvorvidt den muligens hadde blitt restaurert en gang i tiden og at rester av noen gamle festningsverker muligens var tatt i bruk i ringmuren rundt kirka.

Mannen gikk hjem til sitt, og jeg ringte far og fortalte at jeg kastet inn håndkleet, og etter en liten stund kom Tryggve og vi dro og spiste taco.

Nå håper jeg at beina tilgir meg de siste dagers mishandling og at de er klar til dyst igjen på mandag. God helg!

Jeg våknet av meg selv litt over åtte, og følte meg overraskende pigg. Føttene var også mye bedre enn i går, så da var det ingenting i veien for å gjøre seg klar til to nye dager med vandring. Aller først måtte jeg pakke om, og nå hadde jeg litt erfaring å bygge på, så jeg hadde et håp om å få totalvekten ned fra nesten 28 kg til under 20.

For det første: ut med speilreflekskameraet. Tanken var at jeg skulle ta masse flotte landskapsbilder underveis, men i praksis ble det for mye jobb å plukke kameraet ut av sekken hele tiden, så jeg endte opp med å bruke mobilkameraet i stedet. Kameraet på Samsung Galaxy S6 er mer enn brukbart, så der var det godt over 1.6 kg spart allerede.I tillegg slipper jeg å stresse med å synkronisere bilder over trådløsnett, den planen viste seg også å være mer komplisert enn det var verdt.

Så var det kles-posen. På den første turen hadde jeg tatt med meg en tykk fleece-genser, en tynn jakke og regnjakke og regnbukse, i tillegg til en tynn bukse og mange skift med undertøy. Siden jeg nå bare har planlagt for en, maks to netter ute så kunne jeg kutte drastisk i dette. Videre valgte jeg å stole på det lovende værvarselet for de neste to dagene, så regntøyet fikk bli igjen hjemme. Jakka skal være nogenlunde vanntett, så skulle det komme en uanmeldt skur så får den holde.

Jeg trengte å handle inn litt nye småting til turen for å gjøre ytterligere justeringer på oppakningen, så rett over ti ruslet jeg ned til CC. Der fikk jeg tak i en ny tynn fleece-genser, samt et nytt nano-SIM-kort til mobilen. På den første turen hadde jeg ikke noe SIM-kort i smart-telefonen, siden jeg har flyttet det vanlige kortet over til den ultra-konservative Nokia-telefonen. Men siden jeg nå tar bilder med smart-telefonen må jeg ha en enkel måte å laste dem opp til bloggen. Så da ble det data-tvilling-kort. Jeg har dermed med meg to dingser som kan gå på nett: nettbrettet (HTC Nexus 9) og smart-telefonen. Alt for at dere som leser bloggen skal ha noe å kose dere med.

Jeg somlet en del med å gjøre ferdig pakkingen og gå over alt utstyret. Et kvarter gikk også med på å lete etter hatten min, før jeg måtte innse at den sikkert har blitt liggende igjen på Åsta. Så måtte jeg brått skikkelig på do, så jeg var ikke ute av døra før ti på halv ett. Den nye optimaliserte pakkingen min gjorde i det minste underverker: nå er sekken nede i 19.5 kg!

Jeg hadde ikke sjekket noen busstider, og da jeg kom ned på stasjonen innså jeg at neste buss til Lillehammer ikke gikk før om tre kvarter. Så bloggposten frem til nå har blitt skrevet mens jeg sitter og venter. Jeg får trøste meg med at det er mye skriving jeg slipper å gjøre i kveld.

Vel fremme på Lillehammer gikk jeg bort til kirka og begynte å lete rundt på kirkegården etter den vante merkesteinen som angir avstanden til Nidaros. Endelig fant jeg den ved en av inngangene til kirkegården, og jeg fikk tatt det obligatoriske bildet av sekken min sammen med steinen.

Så begynte det omstendelige arbeidet med å finne veien ut av Lillehammer. Dette viste seg å være overraskende vanskelig. Først begynte jeg å følge feil led, for det viser seg at den vestlige og østlige Gudbrandsdalsleden møtes akkurat ved kirka, og jeg oppdaget plutselig at jeg var på full fart tilbake til Gjøvik. Jeg snudde på hæla og begynte å lese kartet. For kartet trengte jeg, det var nemlig veldig langt mellom merkene på vei ut av (inn til) Lillehammer.

Smått om senn kom jeg meg ut av villastrøkene og nådde frem til Søre Ål kirke ti over tre. Her tok jeg min første pause og fikk fyllt opp vannflaska. Frem til nå hadde jeg utelukkende gått på asfalt (til og med helt nylagt asfalt), men tjue minutter etter Søre Ål førte leden ned i et skogholt. Jeg måtte til og med klatre over et gjerde, jeg ble fra meg av glede! Dette lignet mer på hva jeg hadde forestilt meg.

De neste kilometrene gikk gjennom skogholt og over åkerlapper, og førte etter hvert til en grusvei som jeg fulgte ganske lenge. Jeg merket at den lettere sekken og det varierte underlaget gjorde underverker, jeg hadde nesten ikke vondt i føttene i det hele tatt. De gjorde fortsatt litt vondt, noe annet er ikke å forvente, men det var ikke plagsomt.

Klokka halv fem kjente jeg plutselig at jeg følte meg mye mer hjemme, for jeg hadde nemlig passert fylkesgrensa mellom Oppland og Hedmark. Få minutter senere nådde jeg frem til Olavskilden i Brøttum. Jeg beundret denne i et par minutter, men vannet så meget møkkete og lite helsefremmende ut, så jeg gikk videre.

Tjue minutter senere trengte jeg en skikkelig rast, og jeg satte meg i veikanten på en gammel trestokk. Der tok jeg av meg skoene og gomlet i meg en pizzabolle jeg hadde kjøpt på morgenen. Det var greit med rasten, for like etterpå begynte en tung og bratt stigning oppover mot Brøttum. Jo mindre vi sier om den, jo bedre, men jeg så i hvert fall noen normale kyr underveis. Da jeg kom til toppen kom jeg også over til asfalt igjen (buuu).

På vei inn i Brøttum (det måtte skje på Brøttum) klarte jeg å miste leden, bare ikke helt. Det var som allerede nevnt ganske dårlig merking ut av Lillehammer, og trenden ble ikke bedre etter hvert som jeg beveget meg sørover. Noen av vanskelighetene kommer nok selvsagt av at jeg går leden baklengs, men på Brøttum endte jeg opp med å gå i sirkel. Frem med kartet igjen, og jeg fant ut at jeg i hvert fall hadde riktig retning for å komme frem til Brøttum. Etter hvert kom jeg også over de velkjente olavskorsene også, så jeg trasket ufortrødent videre.

Det var lenger til Brøttum enn jeg trodde, men endelig kom jeg til et kryss hvor en av veiene hadde en gangvei. Jeg var sliten og lei av asfalt, så jeg satte meg ned på midtrabatten og sendte en SMS til sjefen min Stian og spurte om det fantes noe som helst nyttig på Brøttum. Kort tid etter kom han kjørende forbi og lot meg sitte på til butikken. Jeg kjøpte en pakke Ritz-kjeks og en tube baconost, og fylte på det minkende lageret mitt med Snickers, så takket jeg for skyssen, Stian pekte i hvilken retning jeg måtte gå, og så la jeg i vei igjen. På vei ut klarte jeg å ta feil igjen, og etter at jeg hadde snudd ble jeg plutselig tatt igjen av Dag Waaler på sykkel. Det er på Brøttum alle NTNU-ere gjemmer seg om sommeren.

Det siste strekket var ganske utmattende, med lange, slake oppoverbakker opp mot Kløvstadhøgda. Klokka passerte åtte, og jeg begynte å se meg desperat omkring etter en egnet teltplass. Jeg så noen halvdårlige kandidater rett ved veien, men ellers var det kun åkre og inngjerdede utmarker som åpenbart hadde gressende fe innenfor gjerdene. Det gikk stadig oppover, og da klokka nærmet seg ni rundet jeg en sving og så at jeg nærmet meg toppen. Sola kom til syne igjen, og jeg fikk øye på en rasteplass med en benk og med fantastisk utsikt over den andre siden av Mjøsa. Jeg hadde nådd frem til Kløvstadhøgda.

Jeg så rett over på Biri, Mjøsbrua og videre sørover mot Nes. Og enda bedre: det var en liten flat flekk ved siden av benken. Jeg bestemte meg for å slå opp teltet mitt der, med utsikt ut mot dalen, men fant ut at det var best å forhøre meg med beboerne i huset på den andre siden av veien om det var i orden først. Idet jeg gikk oppover mot inngangsdøra kom en av eierne ut for å hive noe søppel, og jeg presenterte meg som pilegrimsvandrer og lurte på om det var mulig å slå opp et telt. Så kom mitt andre tilfelle av griseflaks og møte med fantastisk gjestfrihet langs leden.

Ikke bare var det mulig å slå opp telt, men jeg kunne få slå opp teltet mitt oppe på tunet ved siden av et gammelt uthus, og inne i uthuset var det dusj, toalett og en liten dagligstue jeg kunne få låne. Hun viste meg plassen og viste meg hvor jeg kunne finne fasilitetene, så takket og bukket jeg og tipset henne om bloggen (hei Anne Guri, om du leser dette, tusen hjertelig takk!). Jeg gikk ned for å hente sekken og ringte far for å fortelle om min fantastiske flaks akkurat idet klokka ble 21.00.

Så disse siste avsnittene har blitt skrevet i ro og mak ved et gammelt stuebord, og jeg er nydusjet (iskald dusj, men jeg er i det minste renere enn jeg ville vært uten), jeg har fått i meg en stor porsjon storfegryte fra Real turmat, og nå skal jeg straks krype inn i teltet for natten.

I morgen har jeg mange mil å gå for å nå frem til Hamar. Jeg hadde håpet å komme meg helt til Stange, men med den farten jeg har holdt i dag tviler jeg på at jeg klarer det.

Dagens innsats: 38 000 skritt og 28 km tilbakelagt (ifølge Fitbit, aner ikke om det er nøyaktig). Noe av det var tur-retur CC i dag tidlig.

Jeg må innrømme at det var veldig godt å sove i en skikkelig seng, selv etter bare én natt ute i telt. Et par ganger i løpet av natten ble jeg vekket av katten min, Lykke, som var så fornøyd med å se meg igjen at hun måtte hoppe rundt i senga mi.

Jeg sto ikke opp før klokka var nærmere halv ti, og da hadde både mor og far forlengst forlatt huset. På kjøkkenbordet lå det en melding fra mamma om at hun var stolt av meg og at jeg kunne ta meg til rette. Jeg tok begge deler som en selvfølge allerede, men det var fortsatt koselig.

Etter frokost begynte jeg å lete rundt i huset etter en liten sekk jeg kunne bruke til en dagstur. Været var knallbra igjen, så jeg måtte bare komme meg ut og strekke på beina igjen så fort som mulig, men så ikke noe poeng i å drasse på den enorme sekken min.

På kottet fant jeg en passende sekk, og jeg pakket med meg litt førstehjelpsutstyr, en regnjakke og litt sjokolade jeg fant i et skap (jeg fikk beskjed om å ta meg til rette, ikke sant?). Så plastret jeg føttene med ferske gnagsårplaster og fylte vannflaska og gikk ut døra litt før tolv.

Jeg hadde ingen konkret plan om hvilken rute jeg skulle ta, men jeg visste at jeg måtte være hjemme rundt middagstid, og at jeg hadde lyst til å gå en tur innom Nesvangen utenfor Rena sentrum, hvor Østerdalsleden av Pilegrimsleden starter. Jeg gikk sørover, selv om Nesvangen ligger nord for Åsta. Jeg hadde nemlig en vag idé om at det skulle gå an å gå til Rena via Julussdalen.

Etter hvert som jeg gikk kom jeg derimot litt i tvil, og bestemte meg for å dobbeltsjekke hvor lang den ruta var. Et kjapt Google-søk fortalte meg at den ruta er på nesten fire mil, som var litt vel ambisiøst for et formiddagsprosjekt. Så jeg bestemte meg for å gå den litt snillere Åstarunden (også kjent som Den store brurunden) i stedet. Det betød mer asfalt-trasking, men jeg trøstet meg med at jeg ikke hadde 27 kg ekstra vekt på ryggen.

Siden jeg nå skulle gå Åstarunden måtte jeg selvfølgelig ta en liten avstikker etter at jeg hadde passert Glomstadbrua og Kalvmarka, og besøke Mommo. Idet jeg vandret opp gårdsplassen hennes så jeg at hun satt på verandaen og nøt solskinnet. Hun ser litt dårlig, så det var ikke før jeg nesten sto på verandaen at hun kjente meg igjen. «Næmmen, er det deg? Har du gått helt hit? Kommer du alene du da?»

Mommo leser ikke bloggen min, så jeg måtte forklare hvordan ting hang sammen. Så fikk jeg lov til å gå og hente meg en is, og jeg satt og snakket med henne i et kvarters tid før det begynte å rykke i vandrerfoten igjen. Jeg fikk en god klem og la i vei nordover mot Rena.

For et par år siden ville det ha vært en risikosport å gå mot Rena fra Åsta Vest, vandrende langs en smal og tungt trafikkert Riksvei 3, men etter at den nye riksveien har kommet på plass så har den gamle veien blitt gjort om til lokalvei, og den er en adskillig mer avslappet affære. Jeg møtte to personbiler og én traktor i løpet av den timen det tok å gå til Rena.

På Rena kjøpte jeg meg en flaske brus og litt mer gnagsårplaster, så la jeg kursen mot Åmøtet og Nesvangen for å se om jeg kunne finne starten på Østerdalsleden.

Jeg forventet å finne en sånn merkestein som de jeg var vant med å finne på viktige steder langs Gudbrandsdalsleden, men etter å ha ruslet rundt på hele Nesvangen fikk jeg ikke øye på noe som helst. Først da jeg begynte å gå hjem igjen fikk jeg brått øye på et kjent syn på den andre siden av veien, litt nord for Nesvangen: en tynn stolpe med mørkerød maling på toppen.

Jeg krysset veien og klatret opp bakken til der hvor Østerdalsleden starter, rett på baksiden av en gammel kraftstasjon. Det er et meget anonymt og unnselig sted, og det er ingenting som indikerer at dette er starten på en mange hundre kilometer lang tursti som leder helt til Trondheim. Ingen avstandsmarkering eller «Denne veien til Nidaros». Alt som står er «Natur-kulturled» på et skilt, og det velkjente symbolet til Pilegrimsleden.

Jeg gikk femti meter bortover den smale skogsstien, så begynte magen å rumle, så jeg vendte på hælen og gikk hjem til middag.

Totalt ble det 25 000 skritt og ca. 17 km, ikke dårlig for en formiddag.

Videre planer

Etter middag og fars middagshvil ble jeg kjørt til Elverum hvor jeg tok bussen hjem igjen til Gjøvik. Underveis grublet jeg litt mer, og kom fram til følgende:

På fredag har jeg en tannlegetime i Hamar, ca. klokka 11. Jeg hadde egentlig avtalt at jeg kunne komme innom på veien nordover, på ad hoc-basis, men siden planene endret seg ringte jeg og bestilte en konkret time i stedet. Så da har jeg et fast holdepunkt: vær på Hamar innen fredag. En kjapp titt på kartet tilsier at det vil ta meg i underkant av to dager å gå fra Lillehammer til Hamar, så da er det det som er planen min nå.

Jeg har bare et par ærend jeg må gjøre i morgen tidlig, jeg har et par småting jeg må handle for å optimalisere innholdet i sekken, så legger jeg altså ut på ny vandring, fortsatt langs Pilegrimsleden, men i motsatt retning.

Etter tannlegetimen på Hamar så tar jeg meg helgefri, og fra mandag igjen så får jeg følge av Eivind og Therese, som også har hatt litt ferieplanleggingsproblemer, og har sett sitt snitt til å bli med meg på vandringen. Vi har ikke spikret planene 100% enda, men det ser ut til at vi skal gå nordover fra Gjøvik og gå i tre dager, for så å reise tilbake til Gjøvik på onsdag.

Alt i alt blir det ikke to hele uker med vandring, men til syvende og sist er det nok ikke noen dårlig idé å dele opp turen i mindre biter.

PS Til Kamilla: Jeg vet jeg lovet å skrive om pakkelista mi, men det ble ikke plass til det i dette innlegget. Jeg skal prøve å skvise det inn i et senere innlegg.

Så la oss få dette ut av verden med en gang: jeg sitter i stua hjemme hos mor og far og skriver dette innlegget. Føttene til Amund likte slett ikke behandlingen de har fått i to intense døgn, og det var umulig for ham å fortsette. Vi visste dette var en risiko, og dessverre gikk det slik.

Mer om det senere, vi kan nå hoppe tilbake til morgenen, eller snarere natten.

For det ble ikke veldig mye søvn i natt. Det var ikke myggen sin skyld, det var nok heller en kombinasjon av hvor sliten jeg var, det uvante liggeunderlaget, teltduken som var 5 mm over nesetippen min og de uvante lydene rundt meg (en fin kombinasjon av fuglekvitter og motorvei). Jeg lå og vred meg i soveposen, og har vel duppet av fra tid til annen, men alt i alt var det ikke akkurat en uthvilt Einar som krøp ut av soveposen litt over åtte.

Jeg hadde allerede vært såpass våken – rundt sju, tror jeg det var – at jeg hadde fått sjekket Yr og sett at det var spådd ganske kraftig regnvær fra formiddagen og ut dagen. Dette likte jeg svært dårlig, men vi hadde jo pakket og forberedt oss på slike eventualiteter, så det var bare å bite tennene sammen og gå dagen i møte.

Jeg pakket mesteparten av sekken, krøp ut av teltet og begynte å vekke Amund. De første forsøkene ga ikke særlig reaksjon, så jeg var godt i gang med å pakke ned teltet før det ble tegn til liv. Jeg tok en tur for å låne toalettet og fylle opp vannflaskene, og da jeg kom tilbake var det endelig liv i naboteltet også.

Mens jeg startet på frokosten pakket Amund ned teltet sitt og gjorde andre morgenting. Her er det noe jeg har lært på denne turen: selv om bacon er godt så er det ikke umaken verdt å ha med seg som turmat. På dagstur er det kanskje greit, men det er litt for mye styr hvis man prøver å være effektiv. Uansett så stekte jeg opp de to siste pakkene med bacon som jeg hadde tatt med hjemmefra, og mens jeg holdt på med den andre pakken så begynte det allerede å regne.

Vi bannet og begynte fort å hive på oss regnjakker og å pakke ned de siste småtingene inn i sekkene for å få de unna vannet, og var nettopp ferdig da regnskuren ga seg. Vi fikk i det minste i oss frokosten, som jeg har døpt «Baconburger à la Einar». Det er seks-sju baconbiter mellom to skiver polarbrød.

Da vi tok på oss sekkene innså vi to ting: det var ikke så tungt som vi fryktet, og det gjorde veldig, veldig vondt i skuldrene. Det gikk heldigvis fort over, og vi satte kursen over jordene i retning Skedsmo. Klokka hadde rukket å bli 11.00.

De første par kilometerne var veldig gjørmete, og skoene som jeg hadde lykkes i å holde rene på dag en ble møkkete og fæle den første halvtimen av dag to. I det minste fikk jeg bekreftet at de var nogenlunde vanntette. Det var også ganske bratt, og vi var skjønt enig om at det var lurt av oss å stanse der vi hadde stanset kvelden i forveien.

Etter hvert kom vi inn i Skedsmo, og vi ankom den tredje merkesteinen på turen klokka 11.40. Den kunne opplyse oss om at det var 608 km igjen til Nidaros, og at vi hadde tilbakelagt 35 km siden starten klokka 12 dagen før. Etter våre egne beregninger hadde vi ikke gått mer enn ca. 30 km, men vi tok gladelig imot noen bonus-kilometer.

Allerede på denne første etappen begynte Amund å klage på at det gjorde svært vondt å gå. På vei ut av Skedsmo var det noe som skjedde under foten hans som fikk ham til å tro at det hadde gått hull på en vannblemme, og det gjorde svært vondt. Det viste seg at det ikke hadde blitt noe sår, men hele foten var ganske øm. Vi skrudde ned tempoet og gikk videre.

Neste rast kom etter at vi hadde gått opp en bratt bakke opp til et gårdstun. Leden gikk rett gjennom gårdstunet, og vi så oss desperat omkring etter et sted å hvile beina. Heldigvis hadde de omtenksomme gårdseierne satt frem et par skikkelige benker, og vi satte oss ned for å lappe litt på beina igjen. Vi plukket også ut kartside nummer to fra kart-lomma, og var endelig over på side tre (vi hadde et hårete mål om å klare minst to sider av kartet hver dag).

Etter hvert dukket bonden opp og slo av en prat med oss. Han syntes det var dumt at veien videre ikke gikk strakt bort til Frogner kirke fra ham. Vi visste ikke helt hvordan ruta gikk videre, så vi kunne ikke gjøre annet enn å nikke og smile. Jeg tror han prøvde å hinte om at det fantes en snarvei over noen åkerlapper som vi kunne ta, men vi feiget ut og fulgte ruta videre. Nå var vi tilbake på asfalt igjen, og smerten i beina til Amund begynte å bli alvorlige.

Vel fremme ved Frogner kirke tok vi enda en lang pause. Vi fant også en vannkran på kirkegården hvor vi fikk fylt opp vannflaskene våre igjen, det hadde gått med en del vann i løpet av dagen. Med litt tyngre sekker labbet vi i vei igjen, merkbart tregere enn før.

Vi kom til Frogner stasjon, og jeg sa til Amund at vi hadde mulighet til å hoppe av og ta toget hvis han følte det var nødvendig. Han ristet på hodet og vi gikk videre. Men veien gikk fortsatt på asfalt, og jeg begynte selv å kjenne at det var ganske hardt for føttene, så da vi hadde passert Frogner sentrum uten at underlaget ble noe bedre begynte det å gå ganske trått.

Etter nok en vond etappe endte vi til slutt opp på en benk mellom Frogner og Lindeberg. Jeg gjorde mitt beste med litt sportsteip og noen ferske gnagsårplaster på den foten som gjorde mest vondt, men det utgjorde ingen forskjell, og etter en lang tenkepause kom vi frem til at Amund måtte bryte løpet.

Akkurat idet avgjørelsen var tatt kom det et iskaldt vindkast, og rett etter begynte det å øsregne. Der og da bestemte jeg meg selv for å bryte også, i hvert fall for et par dager for å omgruppere og gjøre noen svært nødvendige optimaliseringer i oppakningen. Jeg kommer nærmere inn på oppakningen min og hva jeg vil gjøre annerledes i neste blogginnlegg, hvor jeg forhåpentligvis også kommer med en konkret plan for hva jeg gjør videre.

De siste par kilometerne gikk fort unna, og vi kom oss til Lindeberg stasjon. Det hoppet vi på toget til Lillestrøm og tok derfra toget til Hamar. På den drøye timen som togturen tok stivnet musklene mine fullstendig, og jeg vagget ut på stasjonen hvor faren til Amund ventet på oss.

Fasit for dagen: ca. 20 000 skritt og 15 km tilbakelagt.

Søndag morgen

Alarmen ringte kvart på sju, bare for at jeg skulle få bruke slumre-knappen og sove til sju. Planen gikk i vasken, for jeg ble lys våken, og rullet ut av senga ti på. Jeg har ikke fått voldsomt mye søvn, for jeg var oppe til halv to i natt og gikk over sekken en siste gang. Nå står jeg med skoene på, klokka er ti på ni, og jeg må slå ihjel litt tid før jeg spenner på meg sekken og går ned til Amund.

Men la oss snakke litt om gårsdagen først.

Mesteparten av gårsdagen gikk med på å ha Gudfaren-maraton sammen med Lars og Eivind. Det virket som en passende oppvarming før en to ukers fottur. Etter at de gikk hjem gikk det opp for meg at jeg hadde glemt å skrive ut kartene over ruta vår, så jeg gikk opp på skolen for å gjøre det. For å få plass i kartlommen måtte kartene beskjæres, og da fikk jeg gleden av å lære meg hvordan en papirkutter fungerer. Så det var også en ting å gjøre natt til søndag. Kartene er nå ferdig trykket og ligger i en av sidelommene.

Etter at jeg har lagt til mat og vann i sekken så har den lagt urovekkende mye på seg, innholdet har begynt å stikke opp i topplokket. Det viser seg altså at 125 liter er akkurat nok. Nå har jeg brukt opp tiden, så jeg får spenne på meg sekken og stikke ned til Amund. Men før jeg går har jeg et siste punkt på sjekklisten: innveiing.

Jeg veier nå 83.2 kg. Sekken veier 27.7 kg. Dette er litt over anbefalt bærevekt, men jeg klarer ikke helt å se hva jeg kan avse, så jeg får bare prøve.

Oslo

Vi rekker toget fint klokka halv ti, og ruller inn på Oslo S halv tolv. Der ble vi møtt av Kristoffer og Linn (TM0rPh og LATP blant venner), som nettopp hadde sendt avgårde Tonje (Antonia) på bussen. De hadde glemt å ta med cookies til oss, men det gjorde ingenting, for de fulgte oss til Minneparken i stedet. Vel fremme var det frem med fotoapparatet for å knipse bilder av avstands-markøren som sto der, og vi la i vei klokka 12.02. Linn og Kristoffer bestemte seg for å følge oss bort til Alna.

I tillegg visste Linn om en alternativ startrute, via Svartdalparken, som skulle være mye hyggeligere å gå langs enn den gatepregede startruta som Pilegrimsleden har lagt opp til. Vi fulgte villig med, og ganske riktig: starten var veldig fin. Vel fremme på Alna fant vi igjen Leden, og tok farvel. Nå var det bare Amund, meg og landeveien som gjensto.

De første kilometerne gikk gjennom ulike boligstrøk i utkanten av Oslo, og var sterkt preget av asfalt og oppoverbakker.

Etter en stund kom vi omsider frem til Stovner, og der ble vi møtt av Tonje (en annen Tonje enn forrige Tonje), som egentlig også hadde tenkt å møte oss for å se oss avgårde, men forsov seg. Hun fikk så dårlig samvittighet(!) at hun tok med seg cookies(!!!) til oss. Vi slukte to cookies hver, og tok farvel. Det må ha vært magiske cookies, fordi:

Plutselig befant vi oss på en skogssti. Vi hadde ankommet den gamle Kongeveien, som går over Gjelleråsen. Det var en veldig brå forandring både i stemning og i vanskelighetsgrad. Vi hadde hold veldig god fart siden starten, all den tid vi stort sett gikk på asfalt eller gode grusveier. Nå gikk vi plutselig i bratt og ulent terreng, nesten rett oppover, og uten særlig veidekke å snakke om. Det var veldig tungt. Og veldig vakkert.

Vi kom oss til slutt til toppen, og der fant vi en idyllisk leirplass med bålplass og benker. Vi tok en pust i bakken, men ble umiddelbart overfalt av mygg og knott, og slo raskt retrett. Nå startet nedstigningen. Det var nesten like hardt som klatringen opp, og enda farligere. Jeg gled på en glatt sten og fikk et vondt og forstuet håndledd som belønning.

Det er sent nå, så resten av dagen kan oppsummeres slik: slitsomt, hyppige pauser, variert landskap.

Til slutt begynte klokka å nærme seg ni, og vi ble ganske desperate etter å finne en leirplass. Vi begynte også å gå tom for vann, så vi stanset på et gårdstun rett før vi ankom Skedsmo for å be om litt vann og om det var mulig å finne en leirplass i nærheten.

«Nei, leirplasser er det dårlig med, men dere kan jo slå opp teltene deres her i hagen.»

Helt fantastisk, vi har opplevd vår første gjestmildhet langs Pilegrimsleden. Vi reforhandlet teltplassen litt, vi slo opp bak et verkstedskjul, men vi fikk fortsatt låne en dusj før maten. Det ene egget jeg har drasset på i hele dag hadde blitt ettertrykkelig most i sekken, men jeg hadde heldigvis pakket det inn i en pose. Det ble likevel noe kliss, men etter en sånn dag gjorde det ingenting.

Nå er klokka halv ett, så jeg runder av og lukker øynene. Jeg har pådratt meg selskap av minst fem mygg her i teltet, så jeg er spent på nattesøvnen.

De siste dagene har gått med på å planlegge pakking, kjøpe inn ting som mangler, teste utstyr og planlegge litt mer pakking (gjerne påfulgt av enda en runde med handling). Jeg har ikke satt meg noe budsjett, men prøver å ikke gå helt berserk med alt mulig unødvendig tøys. Likevel har jeg endt opp med noen ting som jeg sikkert kunne klart meg fint uten:

• Solcellepanel for lading av USB-dingser
• Plastlomme for kart
• Bear Grylls overlevelses-sett(!)
• Vannflaske med innebygget vannfilter
• Vandrestaver i karbonfiber
• Konsentrert såpe

Av store innkjøp av den essensielle sorten så har jeg kjøpt telt, sovepose, liggeunderlag, kokeapparat (Primus OmniFuel), tursko, regntøy, superundertøy, ullundertøy, nytt undertøy i kunstfiber (som tørker fortere, puster bedre og er bedre til å transportere vekk fuktighet), nye turbukser, en turjakke og en ny shorts. Klærne pakker jeg oppi en 30-liters vanntett pakkesekk. Småting må også være med: batteripakker til de evinnelige dingsene, myggmiddel, solkrem, førstehjelp-sett, ymse gnagsårplaster, fyrstikker, håndkle, mikrofiber-kluter, kniv, klesklyper og hodelykt.

Og selvsagt har man kjøpt den største og mest solide sekken som er på markedet: Norrøna Recon Pack, som etter sigende er utviklet i samarbeid med norske, svenske og danske spesialstyrker. Som tidligere nevnt har vi tatt sekken med på noen test-turer, og den ser ut til å være verdt prisen.

Selv om jeg skal drasse med meg et solcellepanel så har jeg ikke planlagt å være voldsomt mye online underveis. Mobiltelefonen min er et batterisluk uten like, og klarer seg sjelden gjennom en dag uten å få litt klatt-lading, så jeg skal plukke ut SIM-kortet fra den og putte det inn i en Nokia 100 i stedet. «Smart»-telefonen skal bli med, men vil være avslått mens jeg går. Laptopen skal også bli igjen hjemme, men siden jeg har planlagt å blogge og ta bilder så blir nettbrettet med som erstatning. Siden jeg avskyr å skrive på skjerm, rotet jeg også frem et BlueTooth-tastatur fra en skuff.

En Kindle skal også få være med, og jeg håper å ha viljestyrke nok (eller dårlig nok mobildekning) til å bruke den mer enn nettbrettet.

Mye av utstyret jeg har kjøpt inn i det siste er av det lettvektige slaget, og den innsparte vekten skal jeg investere i å få med speilreflekskameraet. Med objektiv så veier det hele 1.6 kg, så det kan godt hende jeg kommer til å angre på den avgjørelsen underveis, men det får bare være. For nesten et år siden kjøpte jeg et Eye-Fi-minnekort, som lar meg synkronisere bilder over til nettbrettet trådløst. Det har ligget og samlet støv, men kommer omsider til sin rett nå. Dermed bør det være mulig å få lagt ut noen bilder underveis, sammen med noen velvalgte ord om hvor fælt vi har det på tur.

I dag handlet vi inn noen poser med «Real turmat», sånne frysetørkede matposer som man bare heller varmt vann oppi, så har man et måltid. Det er dyrt, men det er nok innmari greit å ha i bakhånd hvis vi ikke får tak i mat på annet vis underveis. Jeg skal også ta med noen poser med nudler, samt en pose med havregryn, så vi skal nok ikke sulte ihjel underveis. Planen er også å stanse på butikker ved anledning og kjøpe med ferskmat som egg og bacon.

Det eneste jeg mangler nå er en hatt av noe slag, helst noe med bred brem for å beskytte øynene og nakken. Sportsbutikkene fører ulike typer sydvest-aktige mygg-luer, men jeg har ikke veldig lyst på en sånn. I verste fall får jeg kjøpe en skyggelue på Oslo S på søndag.

Det er ikke akkurat noen hemmelighet lenger, og nesten alle jeg har nevnt det for har mer eller mindre forlangt at jeg skal blogge om det, så her er den offisielle kunngjøringen: I sommer skal jeg gå langs Pilegrimsleden i to uker. Sånn. Da har jeg skrevet det på Internett, så nå blir det umulig å sno seg unna(?)

Faktisk har jeg vært forpliktet til å ta turen en ganske god stund allerede. For det første fordi jeg ikke skal gå alene; min gamle venn Amund skal også utsette seg selv for denne ukarakteristiske sommeraktiviteten. Vi har diskutert dette i mer enn ett år, men det var ikke før nå i vår at vi tok den endelige avgjørelsen og begynte å planlegge for alvor.

For det andre så har jeg de siste to ukene investert en hel del penger i utstyr som jeg trenger. Så langt har det blitt nye tursko, telt, sovepose, liggeunderlag og ikke minst sekk. Såpass mye penger har gått med at det er umulig å trekke seg nå. Fortsatt gjenstår det noen småting, jeg må blant annet ha litt mer klær som egner seg mer for å gå rundt i skogen enn for å sitte og slite ut en sofapute. Jeg har et vagt håp om å raide skapet til far for å få tak i stormkjøkken og et par andre tur-ting som jeg mangler, men i teorien skulle jeg kunne lagt ut allerede nå og klart meg relativt greit.

For å berolige de som kjenner meg godt; jeg er i ganske mye bedre form enn jeg var for så sent som et år siden. Det samme er Amund. Vi har til og med brukt den siste uka på å ta noen prøveturer med full oppakning, og i går gikk vi også langs den faktiske Pilegrimsleden i noen timer. Det har seg nemlig sånn at en del av leden går gjennom Gjøvik.

Vi gikk til vi fant igjen hagen til en kollega av Amund, hvor vi stanset for å prøve å slå opp hver vårt telt. Planen var at Amund skulle låne mitt gamle tunnel-telt, mens jeg skulle prøve det nymotens superlette teltet mitt. Amund ga opp bare av å se hvor mange deler teltet besto av, og bestemte seg der og da for å investere i et nytt telt selv i stedet. Kanskje like greit, for teltet veier 4.5 kg, mens mitt veier 1.1.

Det var ikke dermed sagt at teltet mitt var voldsomt mye enklere å slå opp, i hvert fall ikke for en som ikke har slått opp et telt på 15 år. Instruksjonene var alt annet enn tydelige (fire tegninger, ingen tekst, og nesten umulig å se hva det er de prøver å demonstrere). Det ble ikke noe bedre av at jeg hadde masse tilskuere. Jeg tok ikke tiden, men jeg brukte nok totalt en time før teltet sto ferdig, inkludert tiden det tok å gjøre et desperat søk på YouTube om det var noen som hadde lagt ut video av hvordan man slo opp telttypen min (et McKinley Aero 2, siden du spør).

Så hva er egentlig planen? Vi legger ut fra Middelalderparken i Oslo neste søndag, 19. juni. Så går vi nordover langs det som heter Gudbrandsdalsleden frem til Hamar. Når vi kommer frem dit skal vi ta oss over til Rena, enten med buss, tog eller skyss av hjelpsomme foreldre. Fra Rena skal vi følge Østerdalsleden, og så ser vi hvor langt vi kommer. Poenget er ikke å nå frem til et bestemt punkt, men snarere å gå i to uker, ute i skogen. Uten å dø. Jeg kommer til å legge laptopen igjen hjemme, men skal se om jeg finner en løsning for å oppdatere bloggen underveis likevel.