Dag 4 – Lillehammer til Kløvstadhøgda

Jeg våknet av meg selv litt over åtte, og følte meg overraskende pigg. Føttene var også mye bedre enn i går, så da var det ingenting i veien for å gjøre seg klar til to nye dager med vandring. Aller først måtte jeg pakke om, og nå hadde jeg litt erfaring å bygge på, så jeg hadde et håp om å få totalvekten ned fra nesten 28 kg til under 20.

For det første: ut med speilreflekskameraet. Tanken var at jeg skulle ta masse flotte landskapsbilder underveis, men i praksis ble det for mye jobb å plukke kameraet ut av sekken hele tiden, så jeg endte opp med å bruke mobilkameraet i stedet. Kameraet på Samsung Galaxy S6 er mer enn brukbart, så der var det godt over 1.6 kg spart allerede.I tillegg slipper jeg å stresse med å synkronisere bilder over trådløsnett, den planen viste seg også å være mer komplisert enn det var verdt.

Så var det kles-posen. På den første turen hadde jeg tatt med meg en tykk fleece-genser, en tynn jakke og regnjakke og regnbukse, i tillegg til en tynn bukse og mange skift med undertøy. Siden jeg nå bare har planlagt for en, maks to netter ute så kunne jeg kutte drastisk i dette. Videre valgte jeg å stole på det lovende værvarselet for de neste to dagene, så regntøyet fikk bli igjen hjemme. Jakka skal være nogenlunde vanntett, så skulle det komme en uanmeldt skur så får den holde.

Et svært sjeldent bilde av undertegnede, klar for ny tur.
Et svært sjeldent bilde av undertegnede, klar for ny tur.

Jeg trengte å handle inn litt nye småting til turen for å gjøre ytterligere justeringer på oppakningen, så rett over ti ruslet jeg ned til CC. Der fikk jeg tak i en ny tynn fleece-genser, samt et nytt nano-SIM-kort til mobilen. På den første turen hadde jeg ikke noe SIM-kort i smart-telefonen, siden jeg har flyttet det vanlige kortet over til den ultra-konservative Nokia-telefonen. Men siden jeg nå tar bilder med smart-telefonen må jeg ha en enkel måte å laste dem opp til bloggen. Så da ble det data-tvilling-kort. Jeg har dermed med meg to dingser som kan gå på nett: nettbrettet (HTC Nexus 9) og smart-telefonen. Alt for at dere som leser bloggen skal ha noe å kose dere med.

Jeg somlet en del med å gjøre ferdig pakkingen og gå over alt utstyret. Et kvarter gikk også med på å lete etter hatten min, før jeg måtte innse at den sikkert har blitt liggende igjen på Åsta. Så måtte jeg brått skikkelig på do, så jeg var ikke ute av døra før ti på halv ett. Den nye optimaliserte pakkingen min gjorde i det minste underverker: nå er sekken nede i 19.5 kg!

Jeg hadde ikke sjekket noen busstider, og da jeg kom ned på stasjonen innså jeg at neste buss til Lillehammer ikke gikk før om tre kvarter. Så bloggposten frem til nå har blitt skrevet mens jeg sitter og venter. Jeg får trøste meg med at det er mye skriving jeg slipper å gjøre i kveld.

Den noe slankere sekken min ved siden av avstandsmarkøren på Lillehammer.
Den noe slankere sekken min ved siden av avstandsmarkøren på Lillehammer.

Vel fremme på Lillehammer gikk jeg bort til kirka og begynte å lete rundt på kirkegården etter den vante merkesteinen som angir avstanden til Nidaros. Endelig fant jeg den ved en av inngangene til kirkegården, og jeg fikk tatt det obligatoriske bildet av sekken min sammen med steinen.

Så begynte det omstendelige arbeidet med å finne veien ut av Lillehammer. Dette viste seg å være overraskende vanskelig. Først begynte jeg å følge feil led, for det viser seg at den vestlige og østlige Gudbrandsdalsleden møtes akkurat ved kirka, og jeg oppdaget plutselig at jeg var på full fart tilbake til Gjøvik. Jeg snudde på hæla og begynte å lese kartet. For kartet trengte jeg, det var nemlig veldig langt mellom merkene på vei ut av (inn til) Lillehammer.

wp-1466633375170.jpg
Søre Ål kirke.

Smått om senn kom jeg meg ut av villastrøkene og nådde frem til Søre Ål kirke ti over tre. Her tok jeg min første pause og fikk fyllt opp vannflaska. Frem til nå hadde jeg utelukkende gått på asfalt (til og med helt nylagt asfalt), men tjue minutter etter Søre Ål førte leden ned i et skogholt. Jeg måtte til og med klatre over et gjerde, jeg ble fra meg av glede! Dette lignet mer på hva jeg hadde forestilt meg.

De neste kilometrene gikk gjennom skogholt og over åkerlapper, og førte etter hvert til en grusvei som jeg fulgte ganske lenge. Jeg merket at den lettere sekken og det varierte underlaget gjorde underverker, jeg hadde nesten ikke vondt i føttene i det hele tatt. De gjorde fortsatt litt vondt, noe annet er ikke å forvente, men det var ikke plagsomt.

Klokka halv fem kjente jeg plutselig at jeg følte meg mye mer hjemme, for jeg hadde nemlig passert fylkesgrensa mellom Oppland og Hedmark. Få minutter senere nådde jeg frem til Olavskilden i Brøttum. Jeg beundret denne i et par minutter, men vannet så meget møkkete og lite helsefremmende ut, så jeg gikk videre.

Olavskilden på Brøttum, med noe tvilsom vannkvalitet.
Olavskilden på Brøttum, med noe tvilsom vannkvalitet.

Tjue minutter senere trengte jeg en skikkelig rast, og jeg satte meg i veikanten på en gammel trestokk. Der tok jeg av meg skoene og gomlet i meg en pizzabolle jeg hadde kjøpt på morgenen. Det var greit med rasten, for like etterpå begynte en tung og bratt stigning oppover mot Brøttum. Jo mindre vi sier om den, jo bedre, men jeg så i hvert fall noen normale kyr underveis. Da jeg kom til toppen kom jeg også over til asfalt igjen (buuu).

Normale kyr.
Normale kyr. Så vidt jeg vet.

På vei inn i Brøttum (det måtte skje på Brøttum) klarte jeg å miste leden, bare ikke helt. Det var som allerede nevnt ganske dårlig merking ut av Lillehammer, og trenden ble ikke bedre etter hvert som jeg beveget meg sørover. Noen av vanskelighetene kommer nok selvsagt av at jeg går leden baklengs, men på Brøttum endte jeg opp med å gå i sirkel. Frem med kartet igjen, og jeg fant ut at jeg i hvert fall hadde riktig retning for å komme frem til Brøttum. Etter hvert kom jeg også over de velkjente olavskorsene også, så jeg trasket ufortrødent videre.

Det var lenger til Brøttum enn jeg trodde, men endelig kom jeg til et kryss hvor en av veiene hadde en gangvei. Jeg var sliten og lei av asfalt, så jeg satte meg ned på midtrabatten og sendte en SMS til sjefen min Stian og spurte om det fantes noe som helst nyttig på Brøttum. Kort tid etter kom han kjørende forbi og lot meg sitte på til butikken. Jeg kjøpte en pakke Ritz-kjeks og en tube baconost, og fylte på det minkende lageret mitt med Snickers, så takket jeg for skyssen, Stian pekte i hvilken retning jeg måtte gå, og så la jeg i vei igjen. På vei ut klarte jeg å ta feil igjen, og etter at jeg hadde snudd ble jeg plutselig tatt igjen av Dag Waaler på sykkel. Det er på Brøttum alle NTNU-ere gjemmer seg om sommeren.

Det siste strekket var ganske utmattende, med lange, slake oppoverbakker opp mot Kløvstadhøgda. Klokka passerte åtte, og jeg begynte å se meg desperat omkring etter en egnet teltplass. Jeg så noen halvdårlige kandidater rett ved veien, men ellers var det kun åkre og inngjerdede utmarker som åpenbart hadde gressende fe innenfor gjerdene. Det gikk stadig oppover, og da klokka nærmet seg ni rundet jeg en sving og så at jeg nærmet meg toppen. Sola kom til syne igjen, og jeg fikk øye på en rasteplass med en benk og med fantastisk utsikt over den andre siden av Mjøsa. Jeg hadde nådd frem til Kløvstadhøgda.

Utsikt fra Kløvstadhøgda.
Utsikt fra Kløvstadhøgda.

Jeg så rett over på Biri, Mjøsbrua og videre sørover mot Nes. Og enda bedre: det var en liten flat flekk ved siden av benken. Jeg bestemte meg for å slå opp teltet mitt der, med utsikt ut mot dalen, men fant ut at det var best å forhøre meg med beboerne i huset på den andre siden av veien om det var i orden først. Idet jeg gikk oppover mot inngangsdøra kom en av eierne ut for å hive noe søppel, og jeg presenterte meg som pilegrimsvandrer og lurte på om det var mulig å slå opp et telt. Så kom mitt andre tilfelle av griseflaks og møte med fantastisk gjestfrihet langs leden.

Ikke bare var det mulig å slå opp telt, men jeg kunne få slå opp teltet mitt oppe på tunet ved siden av et gammelt uthus, og inne i uthuset var det dusj, toalett og en liten dagligstue jeg kunne få låne. Hun viste meg plassen og viste meg hvor jeg kunne finne fasilitetene, så takket og bukket jeg og tipset henne om bloggen (hei Anne Guri, om du leser dette, tusen hjertelig takk!). Jeg gikk ned for å hente sekken og ringte far for å fortelle om min fantastiske flaks akkurat idet klokka ble 21.00.

Nattens teltplass.
Nattens teltplass.

Så disse siste avsnittene har blitt skrevet i ro og mak ved et gammelt stuebord, og jeg er nydusjet (iskald dusj, men jeg er i det minste renere enn jeg ville vært uten), jeg har fått i meg en stor porsjon storfegryte fra Real turmat, og nå skal jeg straks krype inn i teltet for natten.

I morgen har jeg mange mil å gå for å nå frem til Hamar. Jeg hadde håpet å komme meg helt til Stange, men med den farten jeg har holdt i dag tviler jeg på at jeg klarer det.

Dagens innsats: 38 000 skritt og 28 km tilbakelagt (ifølge Fitbit, aner ikke om det er nøyaktig). Noe av det var tur-retur CC i dag tidlig.

One thought on “Dag 4 – Lillehammer til Kløvstadhøgda”

  1. Hei Einar!

    Trivelig og inspirerende lesing, og veldig hyggelig å høre om dine gode opplevelser hva gjelder det å opplevde god norsk gjestfrihet på tur.

    Gleder meg til neste post! Gå på!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *