Dag 2 – Fra Skedsmo til trøbbel

Så la oss få dette ut av verden med en gang: jeg sitter i stua hjemme hos mor og far og skriver dette innlegget. Føttene til Amund likte slett ikke behandlingen de har fått i to intense døgn, og det var umulig for ham å fortsette. Vi visste dette var en risiko, og dessverre gikk det slik.

Mer om det senere, vi kan nå hoppe tilbake til morgenen, eller snarere natten.

For det ble ikke veldig mye søvn i natt. Det var ikke myggen sin skyld, det var nok heller en kombinasjon av hvor sliten jeg var, det uvante liggeunderlaget, teltduken som var 5 mm over nesetippen min og de uvante lydene rundt meg (en fin kombinasjon av fuglekvitter og motorvei). Jeg lå og vred meg i soveposen, og har vel duppet av fra tid til annen, men alt i alt var det ikke akkurat en uthvilt Einar som krøp ut av soveposen litt over åtte.

Jeg hadde allerede vært såpass våken – rundt sju, tror jeg det var – at jeg hadde fått sjekket Yr og sett at det var spådd ganske kraftig regnvær fra formiddagen og ut dagen. Dette likte jeg svært dårlig, men vi hadde jo pakket og forberedt oss på slike eventualiteter, så det var bare å bite tennene sammen og gå dagen i møte.

Frokost: Bacon burger a la Einar
Frokost: Baconburger à la Einar.

Jeg pakket mesteparten av sekken, krøp ut av teltet og begynte å vekke Amund. De første forsøkene ga ikke særlig reaksjon, så jeg var godt i gang med å pakke ned teltet før det ble tegn til liv. Jeg tok en tur for å låne toalettet og fylle opp vannflaskene, og da jeg kom tilbake var det endelig liv i naboteltet også.

Mens jeg startet på frokosten pakket Amund ned teltet sitt og gjorde andre morgenting. Her er det noe jeg har lært på denne turen: selv om bacon er godt så er det ikke umaken verdt å ha med seg som turmat. På dagstur er det kanskje greit, men det er litt for mye styr hvis man prøver å være effektiv. Uansett så stekte jeg opp de to siste pakkene med bacon som jeg hadde tatt med hjemmefra, og mens jeg holdt på med den andre pakken så begynte det allerede å regne.

Vi bannet og begynte fort å hive på oss regnjakker og å pakke ned de siste småtingene inn i sekkene for å få de unna vannet, og var nettopp ferdig da regnskuren ga seg. Vi fikk i det minste i oss frokosten, som jeg har døpt «Baconburger à la Einar». Det er seks-sju baconbiter mellom to skiver polarbrød.

Veien inn til Skedsmo gikk mellom to åkre.
Veien inn til Skedsmo gikk mellom to åkre.

Da vi tok på oss sekkene innså vi to ting: det var ikke så tungt som vi fryktet, og det gjorde veldig, veldig vondt i skuldrene. Det gikk heldigvis fort over, og vi satte kursen over jordene i retning Skedsmo. Klokka hadde rukket å bli 11.00.

De første par kilometerne var veldig gjørmete, og skoene som jeg hadde lykkes i å holde rene på dag en ble møkkete og fæle den første halvtimen av dag to. I det minste fikk jeg bekreftet at de var nogenlunde vanntette. Det var også ganske bratt, og vi var skjønt enig om at det var lurt av oss å stanse der vi hadde stanset kvelden i forveien.

Vi ankom middelalderkirken Skedsmo kirke etter 40 minutter.
Vi ankom middelalderkirken Skedsmo kirke etter 40 minutter.

Etter hvert kom vi inn i Skedsmo, og vi ankom den tredje merkesteinen på turen klokka 11.40. Den kunne opplyse oss om at det var 608 km igjen til Nidaros, og at vi hadde tilbakelagt 35 km siden starten klokka 12 dagen før. Etter våre egne beregninger hadde vi ikke gått mer enn ca. 30 km, men vi tok gladelig imot noen bonus-kilometer.

Allerede på denne første etappen begynte Amund å klage på at det gjorde svært vondt å gå. På vei ut av Skedsmo var det noe som skjedde under foten hans som fikk ham til å tro at det hadde gått hull på en vannblemme, og det gjorde svært vondt. Det viste seg at det ikke hadde blitt noe sår, men hele foten var ganske øm. Vi skrudde ned tempoet og gikk videre.

Neste rast kom etter at vi hadde gått opp en bratt bakke opp til et gårdstun. Leden gikk rett gjennom gårdstunet, og vi så oss desperat omkring etter et sted å hvile beina. Heldigvis hadde de omtenksomme gårdseierne satt frem et par skikkelige benker, og vi satte oss ned for å lappe litt på beina igjen. Vi plukket også ut kartside nummer to fra kart-lomma, og var endelig over på side tre (vi hadde et hårete mål om å klare minst to sider av kartet hver dag).

Vi så noen rare kyr.
Vi så noen rare kyr.

Etter hvert dukket bonden opp og slo av en prat med oss. Han syntes det var dumt at veien videre ikke gikk strakt bort til Frogner kirke fra ham. Vi visste ikke helt hvordan ruta gikk videre, så vi kunne ikke gjøre annet enn å nikke og smile. Jeg tror han prøvde å hinte om at det fantes en snarvei over noen åkerlapper som vi kunne ta, men vi feiget ut og fulgte ruta videre. Nå var vi tilbake på asfalt igjen, og smerten i beina til Amund begynte å bli alvorlige.

Vel fremme ved Frogner kirke tok vi enda en lang pause. Vi fant også en vannkran på kirkegården hvor vi fikk fylt opp vannflaskene våre igjen, det hadde gått med en del vann i løpet av dagen. Med litt tyngre sekker labbet vi i vei igjen, merkbart tregere enn før.

Frogner kirke, den siste vi rakk å se på turen.
Frogner kirke, den siste vi rakk å se på turen.

Vi kom til Frogner stasjon, og jeg sa til Amund at vi hadde mulighet til å hoppe av og ta toget hvis han følte det var nødvendig. Han ristet på hodet og vi gikk videre. Men veien gikk fortsatt på asfalt, og jeg begynte selv å kjenne at det var ganske hardt for føttene, så da vi hadde passert Frogner sentrum uten at underlaget ble noe bedre begynte det å gå ganske trått.

Etter nok en vond etappe endte vi til slutt opp på en benk mellom Frogner og Lindeberg. Jeg gjorde mitt beste med litt sportsteip og noen ferske gnagsårplaster på den foten som gjorde mest vondt, men det utgjorde ingen forskjell, og etter en lang tenkepause kom vi frem til at Amund måtte bryte løpet.

Avgjørelsen om å avbryte er tatt. Tommelen ned.
Avgjørelsen om å avbryte er tatt. Tommelen ned.

Akkurat idet avgjørelsen var tatt kom det et iskaldt vindkast, og rett etter begynte det å øsregne. Der og da bestemte jeg meg selv for å bryte også, i hvert fall for et par dager for å omgruppere og gjøre noen svært nødvendige optimaliseringer i oppakningen. Jeg kommer nærmere inn på oppakningen min og hva jeg vil gjøre annerledes i neste blogginnlegg, hvor jeg forhåpentligvis også kommer med en konkret plan for hva jeg gjør videre.

De siste par kilometerne gikk fort unna, og vi kom oss til Lindeberg stasjon. Det hoppet vi på toget til Lillestrøm og tok derfra toget til Hamar. På den drøye timen som togturen tok stivnet musklene mine fullstendig, og jeg vagget ut på stasjonen hvor faren til Amund ventet på oss.

Fasit for dagen: ca. 20 000 skritt og 15 km tilbakelagt.

2 thoughts on “Dag 2 – Fra Skedsmo til trøbbel”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *