Dag 1 – Oslo til Skedsmo

Søndag morgen

Alarmen ringte kvart på sju, bare for at jeg skulle få bruke slumre-knappen og sove til sju. Planen gikk i vasken, for jeg ble lys våken, og rullet ut av senga ti på. Jeg har ikke fått voldsomt mye søvn, for jeg var oppe til halv to i natt og gikk over sekken en siste gang. Nå står jeg med skoene på, klokka er ti på ni, og jeg må slå ihjel litt tid før jeg spenner på meg sekken og går ned til Amund.

Den siste hjemmelagede kaffekoppen på en stund.
Den siste hjemmelagede kaffekoppen på en stund.

Men la oss snakke litt om gårsdagen først.

Mesteparten av gårsdagen gikk med på å ha Gudfaren-maraton sammen med Lars og Eivind. Det virket som en passende oppvarming før en to ukers fottur. Etter at de gikk hjem gikk det opp for meg at jeg hadde glemt å skrive ut kartene over ruta vår, så jeg gikk opp på skolen for å gjøre det. For å få plass i kartlommen måtte kartene beskjæres, og da fikk jeg gleden av å lære meg hvordan en papirkutter fungerer. Så det var også en ting å gjøre natt til søndag. Kartene er nå ferdig trykket og ligger i en av sidelommene.

Etter at jeg har lagt til mat og vann i sekken så har den lagt urovekkende mye på seg, innholdet har begynt å stikke opp i topplokket. Det viser seg altså at 125 liter er akkurat nok. Nå har jeg brukt opp tiden, så jeg får spenne på meg sekken og stikke ned til Amund. Men før jeg går har jeg et siste punkt på sjekklisten: innveiing.

Jeg veier nå 83.2 kg. Sekken veier 27.7 kg. Dette er litt over anbefalt bærevekt, men jeg klarer ikke helt å se hva jeg kan avse, så jeg får bare prøve.

Oslo

Amund og jeg, ved godt mot ved reisens start.

Vi rekker toget fint klokka halv ti, og ruller inn på Oslo S halv tolv. Der ble vi møtt av Kristoffer og Linn (TM0rPh og LATP blant venner), som nettopp hadde sendt avgårde Tonje (Antonia) på bussen. De hadde glemt å ta med cookies til oss, men det gjorde ingenting, for de fulgte oss til Minneparken i stedet. Vel fremme var det frem med fotoapparatet for å knipse bilder av avstands-markøren som sto der, og vi la i vei klokka 12.02. Linn og Kristoffer bestemte seg for å følge oss bort til Alna.

I tillegg visste Linn om en alternativ startrute, via Svartdalparken, som skulle være mye hyggeligere å gå langs enn den gatepregede startruta som Pilegrimsleden har lagt opp til. Vi fulgte villig med, og ganske riktig: starten var veldig fin. Vel fremme på Alna fant vi igjen Leden, og tok farvel. Nå var det bare Amund, meg og landeveien som gjensto.

De første kilometerne gikk gjennom ulike boligstrøk i utkanten av Oslo, og var sterkt preget av asfalt og oppoverbakker.

Etter en stund kom vi omsider frem til Stovner, og der ble vi møtt av Tonje (en annen Tonje enn forrige Tonje), som egentlig også hadde tenkt å møte oss for å se oss avgårde, men forsov seg. Hun fikk så dårlig samvittighet(!) at hun tok med seg cookies(!!!) til oss. Vi slukte to cookies hver, og tok farvel. Det må ha vært magiske cookies, fordi:

Plutselig befant vi oss på en skogssti. Vi hadde ankommet den gamle Kongeveien, som går over Gjelleråsen. Det var en veldig brå forandring både i stemning og i vanskelighetsgrad. Vi hadde hold veldig god fart siden starten, all den tid vi stort sett gikk på asfalt eller gode grusveier. Nå gikk vi plutselig i bratt og ulent terreng, nesten rett oppover, og uten særlig veidekke å snakke om. Det var veldig tungt. Og veldig vakkert.

Fra Kongeveien opp til Gjelleråsen.

Vi kom oss til slutt til toppen, og der fant vi en idyllisk leirplass med bålplass og benker. Vi tok en pust i bakken, men ble umiddelbart overfalt av mygg og knott, og slo raskt retrett. Nå startet nedstigningen. Det var nesten like hardt som klatringen opp, og enda farligere. Jeg gled på en glatt sten og fikk et vondt og forstuet håndledd som belønning.

Det er sent nå, så resten av dagen kan oppsummeres slik: slitsomt, hyppige pauser, variert landskap.

Til slutt begynte klokka å nærme seg ni, og vi ble ganske desperate etter å finne en leirplass. Vi begynte også å gå tom for vann, så vi stanset på et gårdstun rett før vi ankom Skedsmo for å be om litt vann og om det var mulig å finne en leirplass i nærheten.

Teltene er ferdig slått opp den første kvelden.
Teltene er ferdig slått opp den første kvelden.

«Nei, leirplasser er det dårlig med, men dere kan jo slå opp teltene deres her i hagen.»

Helt fantastisk, vi har opplevd vår første gjestmildhet langs Pilegrimsleden. Vi reforhandlet teltplassen litt, vi slo opp bak et verkstedskjul, men vi fikk fortsatt låne en dusj før maten. Det ene egget jeg har drasset på i hele dag hadde blitt ettertrykkelig most i sekken, men jeg hadde heldigvis pakket det inn i en pose. Det ble likevel noe kliss, men etter en sånn dag gjorde det ingenting.

Den første middagen tilberedes.

Nå er klokka halv ett, så jeg runder av og lukker øynene. Jeg har pådratt meg selskap av minst fem mygg her i teltet, så jeg er spent på nattesøvnen.

Pakkelister og planlegging

De siste dagene har gått med på å planlegge pakking, kjøpe inn ting som mangler, teste utstyr og planlegge litt mer pakking (gjerne påfulgt av enda en runde med handling). Jeg har ikke satt meg noe budsjett, men prøver å ikke gå helt berserk med alt mulig unødvendig tøys. Likevel har jeg endt opp med noen ting som jeg sikkert kunne klart meg fint uten:

  • Solcellepanel for lading av USB-dingser
  • Plastlomme for kart
  • Bear Grylls overlevelses-sett(!)
  • Vannflaske med innebygget vannfilter
  • Vandrestaver i karbonfiber
  • Konsentrert såpe

Av store innkjøp av den essensielle sorten så har jeg kjøpt telt, sovepose, liggeunderlag, kokeapparat (Primus OmniFuel), tursko, regntøy, superundertøy, ullundertøy, nytt undertøy i kunstfiber (som tørker fortere, puster bedre og er bedre til å transportere vekk fuktighet), nye turbukser, en turjakke og en ny shorts. Klærne pakker jeg oppi en 30-liters vanntett pakkesekk. Småting må også være med: batteripakker til de evinnelige dingsene, myggmiddel, solkrem, førstehjelp-sett, ymse gnagsårplaster, fyrstikker, håndkle, mikrofiber-kluter, kniv, klesklyper og hodelykt.

Sekk med solcellepanel på lokket.
Sekk med solcellepanel på lokket.

Og selvsagt har man kjøpt den største og mest solide sekken som er på markedet: Norrøna Recon Pack, som etter sigende er utviklet i samarbeid med norske, svenske og danske spesialstyrker. Som tidligere nevnt har vi tatt sekken med på noen test-turer, og den ser ut til å være verdt prisen.

Selv om jeg skal drasse med meg et solcellepanel så har jeg ikke planlagt å være voldsomt mye online underveis. Mobiltelefonen min er et batterisluk uten like, og klarer seg sjelden gjennom en dag uten å få litt klatt-lading, så jeg skal plukke ut SIM-kortet fra den og putte det inn i en Nokia 100 i stedet. «Smart»-telefonen skal bli med, men vil være avslått mens jeg går. Laptopen skal også bli igjen hjemme, men siden jeg har planlagt å blogge og ta bilder så blir nettbrettet med som erstatning. Siden jeg avskyr å skrive på skjerm, rotet jeg også frem et BlueTooth-tastatur fra en skuff.

En Kindle skal også få være med, og jeg håper å ha viljestyrke nok (eller dårlig nok mobildekning) til å bruke den mer enn nettbrettet.

Dumtelefon med standby-tid på 35 dager.
Dumtelefon med standby-tid på 35 dager.

Mye av utstyret jeg har kjøpt inn i det siste er av det lettvektige slaget, og den innsparte vekten skal jeg investere i å få med speilreflekskameraet. Med objektiv så veier det hele 1.6 kg, så det kan godt hende jeg kommer til å angre på den avgjørelsen underveis, men det får bare være. For nesten et år siden kjøpte jeg et Eye-Fi-minnekort, som lar meg synkronisere bilder over til nettbrettet trådløst. Det har ligget og samlet støv, men kommer omsider til sin rett nå. Dermed bør det være mulig å få lagt ut noen bilder underveis, sammen med noen velvalgte ord om hvor fælt vi har det på tur.

I dag handlet vi inn noen poser med «Real turmat», sånne frysetørkede matposer som man bare heller varmt vann oppi, så har man et måltid. Det er dyrt, men det er nok innmari greit å ha i bakhånd hvis vi ikke får tak i mat på annet vis underveis. Jeg skal også ta med noen poser med nudler, samt en pose med havregryn, så vi skal nok ikke sulte ihjel underveis. Planen er også å stanse på butikker ved anledning og kjøpe med ferskmat som egg og bacon.

Det eneste jeg mangler nå er en hatt av noe slag, helst noe med bred brem for å beskytte øynene og nakken. Sportsbutikkene fører ulike typer sydvest-aktige mygg-luer, men jeg har ikke veldig lyst på en sånn. I verste fall får jeg kjøpe en skyggelue på Oslo S på søndag.

En tur i skogen

Det er ikke akkurat noen hemmelighet lenger, og nesten alle jeg har nevnt det for har mer eller mindre forlangt at jeg skal blogge om det, så her er den offisielle kunngjøringen: I sommer skal jeg gå langs Pilegrimsleden i to uker. Sånn. Da har jeg skrevet det på Internett, så nå blir det umulig å sno seg unna(?)

Faktisk har jeg vært forpliktet til å ta turen en ganske god stund allerede. For det første fordi jeg ikke skal gå alene; min gamle venn Amund skal også utsette seg selv for denne ukarakteristiske sommeraktiviteten. Vi har diskutert dette i mer enn ett år, men det var ikke før nå i vår at vi tok den endelige avgjørelsen og begynte å planlegge for alvor.

For det andre så har jeg de siste to ukene investert en hel del penger i utstyr som jeg trenger. Så langt har det blitt nye tursko, telt, sovepose, liggeunderlag og ikke minst sekk. Såpass mye penger har gått med at det er umulig å trekke seg nå. Fortsatt gjenstår det noen småting, jeg må blant annet ha litt mer klær som egner seg mer for å gå rundt i skogen enn for å sitte og slite ut en sofapute. Jeg har et vagt håp om å raide skapet til far for å få tak i stormkjøkken og et par andre tur-ting som jeg mangler, men i teorien skulle jeg kunne lagt ut allerede nå og klart meg relativt greit.

For å berolige de som kjenner meg godt; jeg er i ganske mye bedre form enn jeg var for så sent som et år siden. Det samme er Amund. Vi har til og med brukt den siste uka på å ta noen prøveturer med full oppakning, og i går gikk vi også langs den faktiske Pilegrimsleden i noen timer. Det har seg nemlig sånn at en del av leden går gjennom Gjøvik.

Vi gikk til vi fant igjen hagen til en kollega av Amund, hvor vi stanset for å prøve å slå opp hver vårt telt. Planen var at Amund skulle låne mitt gamle tunnel-telt, mens jeg skulle prøve det nymotens superlette teltet mitt. Amund ga opp bare av å se hvor mange deler teltet besto av, og bestemte seg der og da for å investere i et nytt telt selv i stedet. Kanskje like greit, for teltet veier 4.5 kg, mens mitt veier 1.1.

Første forsøk på å slå opp teltet.
Første forsøk på å slå opp teltet.

Det var ikke dermed sagt at teltet mitt var voldsomt mye enklere å slå opp, i hvert fall ikke for en som ikke har slått opp et telt på 15 år. Instruksjonene var alt annet enn tydelige (fire tegninger, ingen tekst, og nesten umulig å se hva det er de prøver å demonstrere). Det ble ikke noe bedre av at jeg hadde masse tilskuere. Jeg tok ikke tiden, men jeg brukte nok totalt en time før teltet sto ferdig, inkludert tiden det tok å gjøre et desperat søk på YouTube om det var noen som hadde lagt ut video av hvordan man slo opp telttypen min (et McKinley Aero 2, siden du spør).

Så hva er egentlig planen? Vi legger ut fra Middelalderparken i Oslo neste søndag, 19. juni. Så går vi nordover langs det som heter Gudbrandsdalsleden frem til Hamar. Når vi kommer frem dit skal vi ta oss over til Rena, enten med buss, tog eller skyss av hjelpsomme foreldre. Fra Rena skal vi følge Østerdalsleden, og så ser vi hvor langt vi kommer. Poenget er ikke å nå frem til et bestemt punkt, men snarere å gå i to uker, ute i skogen. Uten å dø. Jeg kommer til å legge laptopen igjen hjemme, men skal se om jeg finner en løsning for å oppdatere bloggen underveis likevel.

Automatically tune PowerTop on bootup with SystemD

I use PowerTOP to get the most out of my battery on my laptop. Since PowerTOP doesn’t remember the settings from the previous bootup, I’ve made this quick and dirty SystemD unit file to fix my powertop settings on each boot:

Save it in /etc/systemd/system/powertop.service, run systemctl daemon-reload; systemctl enable powertop.service, and Bob’s your uncle.

Allow multicast and IGMP with firewalld for IPTV to work

This is a sort of a followup for an older post of mine, where I explained how you can allow multicast IPTV through the Uncomplicated Firewall (UFW). I’ve come across the same problem again, but this time I’m using Firewall Daemon, and so, here are the necessary commands to allow multicast traffic through the firewall if you’re running firewalld:

Myke sjokolade-cookies

Som oftest når man handler cookies i dagligvarebutikken er de av det harde, tørre slaget. Tenk Safarikjeks og lignende. Men hvis du handler cookies på f.eks. Subway får du myke, deilige sjokolade-cookies (finnes det egentlig et bra norsk navn? Det er jo ikke kjeks …).

Her er en oppskrift på denne typen sjokoladekjeks, som jeg har oversatt til norske mål, basert på denne oppskriften.

Tips

  • Skaff en liten iskremskje, av typen for å lage runde kuler. En som rommer ca. 1 spiseskje.
  • Smøret skal ha romtemperatur.
  • Vær varsom etter at du har blandet inn hvetemelet, det skal bare vendes forsiktig inn, ellers risikerer du at hvetemelet danner glutenbindinger (og cookie-ene blir harde).
  • Bruk kjøkkenmaskin.
  • Vaniljeekstrakt kan kjøpes på Kitchn (vaniljeessens er brunt, ikke klart), eller på helsekostbutikker.

Ingredienser

Målene blir litt merkelige på grunn av oversettelsen fra amerikanske mål. Hvis du har målestreker for antall kopper så blir det litt enklere, jeg har oppgitt de opprinnelige målene i parentes.

  • 5.3 dl hvetemel (2 ¼ kopp)
  • ½ ts bakepulver
  • 225 g usaltet meierismør
  • 1.2 dl brun farin, hardpakket (½ kopp)
  • 2.4 dl sukker (1 kopp)
  • 1 ts salt
  • 2 ts vaniljeekstrakt (IKKE vaniljeessens)
  • 2 store egg
  • 3 plater kokesjokolade, lys eller mørk, hakket opp i små biter

Fremgangsmåte

Sett ovnen på 175° C når røren begynner å bli klar.

Bland sammen hvetemel og bakepulver i en egen bolle, sett til siden.

Bland sammen sukkeret og smøret med kjøkkenmaskin på medium hastighet, til det er lyst og lett. Sett ned hastigheten og tilsett eggene, salt og vaniljeekstrakt. Når dette er godt blandet kan du tilsette melblandingen, men vær varsom. Vend inn sjokoladebitene til slutt.

Bruk en liten iskrem-skje (eller spiseskje) til å lage små klatter med røre på et stekebrett dekket med bakepapir, ca 5 cm fra hverandre. Deigen er ganske seig, og klattene ser høye ut, men de siger ned under steking.

Stek midt i ovnen til cookie-ene blir gyldne langs kanten, dette tar 8-10 minutter. Hvis klattene er større tar det lenger tid. Avkjøl på bakepapiret i et par minutter, og overfør dem til en rist til de er helt kalde.

Welcome to The Dark Side.

Rate limit SSH connection attempts

I keep having to search for this little snippet, so here it is for my (and possibly your) convenience: how to rate limit SSH connection attempts with firewalld:

If you want to review the rules you just added, you can list them with:

It’s way easier in ufw, though:

Please charge Roomba

Jeg har en Roomba (hun heter Trulte), som har hjulpet meg med å støvsuge gulvene her i noen år nå.

[responsivevoice_button voice=»Norwegian Female» buttontext=»Spill av»]

 

Hun hadde nettopp gjort seg ferdig med en runde på stuegulvet og hadde pent parkert til lading i hjørnet som vanlig, men den siste halvtimen hadde hun justert posisjonen sin med ujevne mellomrom, på grunn av dårlig kontakt med ladestasjonen. Plutselig bestemte hun seg for å kjøre ut av ladestasjonen og gjøre et nytt forsøk på å docke (dette skjer for eksempel hvis parkeringen blir litt skjev, eller hvis jeg dulter borti den mens den lader).

Så hun rygget ut, gjorde en sving ute på gulvet, og var i god fart og med god retning mot ladestasjonen da hun plutselig stanset, ytret en klagende tone, klynket «Please charge Roomba!», og sluknet, 5 cm unna dockingstasjonen.

Jeg er ikke veldig bekymret for at menneskeheten skal utslettes av rebelske, selvbevisste roboter med det aller første.

Disable Windows 10 upgrade nag

Windows 10 is great-ish. But sometimes you want to keep using the OS you’re on, be it Windows 7 (fine) or one of the Windows 8 variants (what’s wrong with you?!). To hide the tray icon that keeps wanting you to upgrade, run these two PowerShell commands (assuming you’ve never tweaked this setting before. Error messages are probably fine):