Kom i gang med moddet Minecraft

En kollega på NTNU lurte på om jeg kunne gi noen råd og vink om hvordan man tryggest mulig kunne laste ned og bruke såkalte «mods» i Minecraft, og jeg har i lengre tid glemt og/eller utsatt å gi ham tilbakemelding på dette. I stedet for å bare sende det til ham på e-post tenkte jeg at det kunne være nyttig for andre der ute, så her kommer tipsene i form av en blogg-post!

Målgruppen for denne bloggposten er sikkerhetsbevisste foreldre og foresatte som skal hjelpe yngstemann – som sannsynligvis allerede har satt i gang litt på egenhånd – og kanskje står litt fast.

Innledningsvis er det verdt å påpeke at denne artikkelen vil fokusere på Minecraft Java Edition, som kun kan spilles på PC. Dette må da selvfølgelig kjøpes først, og det eneste legitime stedet å kjøpe Minecraft er fra https://minecraft.net/. En Minecraft-lisens er knyttet til en brukerkonto, og denne brukerkontoen skal man bruke for å logge inn i en egnet launcher (slapp av, på neste side begynner jeg å forklare begrepene).

Forbehold og ansvarsfraskrivelse: disse rådene og vinkene følges på eget ansvar, og jeg ønsker ikke å være noen form for brukerstøtte.

Fortsett å lese Kom i gang med moddet Minecraft

Julegaveønsker 2017

Velkommen til Einars julegaveønskelisteblogg! Det ser ikke ut til at jeg har hatt noe særlig på hjertet så langt i 2017, så dermed ble det to julegave-poster på rad.

I år som i fjor: jeg kommer til å oppdatere lista etterhvert som jeg kommer på nye ting, så hvis du er super-keen på å gi meg julegave i år så er det bare å trykke F5.

  • Etikett-skriver (merkemaskin)
  • Canon EVF-DC2 (i sølv)
  • RØDE VideoMic GO
  • Whisky (single malt)
  • Vin
  • Kul t-skjorte (str. M)
  • Et barskap, gjerne med plass til vinskapet jeg har fra før
  • En god bok
  • En god sigar til nyttårsaften
  • Giljotin til sigarer (sånn kniv du kutter av enden med)
  • En god lommekniv, gjerne egnet for PC
  • Originale NES-spill
  • Originale GameBoy-spill
  • Sokker (gjerne ull, str. 44)
  • Greenscreen (eksempel)
  • Lume Cube
  • Musikk på vinyl (her kan du sjekke hva jeg har fra før)
  • Noe å oppbevare min meget moderate platesamling i
  • Eggekoker
  • Brødrister
  • Noe fint til katta
  • En klem ❤

Julegaveønsker 2016

I år som i fjor er jeg tidlig ute og legger ut årets julegaveønskeliste (fint ord!) i god tid. Som før har jeg tatt utgangspunkt i fjorårets liste, så ikke bli overrasket om du drar kjensel på noen av tingene jeg ønsker meg.

Jeg kommer til å oppdatere lista etterhvert som jeg kommer på nye ting.

Oppdatert 1. juledag med gjennomstreking på det jeg fikk.

  • Whisky (single malt) (fikk masse, men kan jo aldri sette strek over denne)
  • Vin
  • Kul t-skjorte (str. M)
  • Et barskap, gjerne med plass til vinskapet jeg har fra før
  • En god bok
  • En god sigar til nyttårsaften
  • RetroLink NES Classic USB Controller
  • Greenscreen (eksempel)
  • Lume Cube
  • Nespresso Aeroccino 3 (melkeskummer)
  • Røde PSM1 Shockmount til mikrofonen min
  • Musikk på vinyl (her kan du sjekke hva jeg har fra før)
  • Noe å oppbevare min meget moderate platesamling i
  • Eggekoker
  • Brødrister
  • Potet-kutter for å lage f.eks. pommes frites (eksempel)
  • Jerngryte (støpejern) (ikke noe antistick-belegg) (skikkelige saker)
  • Noe fint til katta (fikk)
  • En klem ❤ (fikk dette også)

Ninjasending 1×01 (Restaurert)

Høsten 2008 tok jeg mine første, ustø steg inn «rampelyset», da jeg ble med i Gjøvik studentradio og startet opp Ninjasending sammen med Christian og Kent. I kveld kom jeg over mine gamle mp3-filer fra sendingene, og innså at lydkvaliteten var ganske dårlig. Derfor startet jeg opp Audacity, kjørte litt støyreduksjon, litt high- og low-pass-filtere og gjorde mitt beste for å bli kvitt den overstyrte lyden, og resultatet er nesten verdt å høre på.

Hvis du vil sammenligne kvaliteten med det som gikk på lufta så ligger fortsatt de gamle sendingene ute her: http://ninjasending.podomatic.com/

Dag 7 – Biri Øverbygd til Lillehammer

Etter nok en rastløs natt i telt våknet jeg i halv-åttetiden til lyden av regndråper som traff teltet. Faen. Værmeldinga hadde lovet sol og oppholdsvær. Jeg lukket øynene igjen og slumret i en halvtimes tid til. Etter at regnskuren hadde passert hørte jeg at det var liv i naboteltet også, og vi hilste god morgen. Så begynte jeg å pakke sammen tingene jeg hadde dratt inn i teltet kvelden i forveien og kledde på meg.

Jeg krøp ut av teltet og begynte å riste vannet av teltduken. Mellom innerteltet og ytterteltet var det hundrevis av insekter som hadde søkt ly fra regnet, så jeg var kjapp med å lukke igjen glidelåsen til innerteltet. Dette glemte Therese og Eivind å gjøre, så de fikk seg en liten overraskelse da de skulle pakke sammen teltet litt senere på morgenen.

Fra teltplassen vår hadde vi utsikt til andre siden av Mjøsa, og kunne blant annet se Kløvstadhøgda.
Fra teltplassen vår hadde vi utsikt til andre siden av Mjøsa, og kunne blant annet se Kløvstadhøgda.

Jeg kokte opp havregrøt på primusen, og fikk en pakke med rosiner av turkameratene. Jeg må huske å pakke med noe søtt til grøten neste gang. Mens jeg åt havregrøt spiste Eivind og Therese medbrakte frokostmuffins. Så kokte vi opp vann og jeg fikk gleden av å nyte en kopp varm kaffe mens jeg fikk smake på et par av muffinsene. Det har virkelig sine fordeler å ha selskap på tur!

Therese har pakket sekken og er klar for en ny økt.
Therese har pakket sekken og er klar for en ny økt.

Etter frokost var det bare å begynne å pakke sekken og ta ned teltet igjen. Heldigvis hadde solen tittet frem, så det hadde blitt nogenlunde tørt igjen. Vi smørte oss godt inn med solkrem, da det så ut til å bli en solrik dag. I hvert fall ifølge Yr. Rundt oss var det masse mørke skyer som truet. Eivind hadde blitt ganske solbrent i nakken og bak på leggene dagen i forveien, så det var best å være på den sikre siden.

Så la vi i vei igjen, og vi hadde ikke gått mange meterne før vi snublet over en enda bedre teltplass enn den vi hadde slått oss ned på. Det var sannsynligvis denne bonden hadde ment vi kunne bruke. Det var bedre plass til teltene og det var litt flatere, men utsikten på vår plass var bedre, så vi konkluderte med at det var litt hipp som happ hvor vi hadde endt opp.

Gammel skog

Det første stykket førte oss oppover i terrenget igjen, og gjennom en tett og gammel skog med masse veltede trær. Stien var veldig utfordrende, men utrolig morsom å gå langs. Smått om senn kom vi opp til en kabelgate som vi fulgte en god stund. Langs kabelgaten var det også spredte beiteområder, og vi kom stadig til nye gjerder som vi måtte klatre over. Vi kom også til en liten bru i bunnen av en dyp grøft som gikk på tvers av kabelgata.

Til slutt gikk vi tom for kabelgate og beitemark, og kom ned på lokalveien. Asfalt, mine føtters verste fiende. Samtidig så vi at de mørke skyene rykket nærmere og nærmere, og vi stanset for å finne frem regntøy og overtrekk til sekkene. Det fikk vi til i siste liten, for akkurat mens vi romsterte i sekkene begynte de første regndråpene å falle. Vi trasket videre langs landeveien i regnet.

De neste par timene gikk vi snorrett langs gamleveien. Vi tok oss en lengre rast da vi kom til Biristrand, og kjøpte litt sjokolade og snacks på landhandelen, og satte oss på en benk under tak mens vi lot den siste resten av regnværet passere. Mens vi satt på benken utbryter plutselig Eivind «Næh, vi har kommet til Biristrand!» idet han endelig leste skiltet på butikken vi nettopp hadde handlet på. Godt det er noen som følger med.

Noen ganger er det ålreit. #pilegrimsleden

A video posted by Einar Jørgen Haraldseid (@einarjh) on

Da vi kom på høyde med Furuodden camping bar det endelig opp i lia igjen. Denne gangen gikk vi oss nesten bort på vei over noen gårdstun, men fant fort frem til leden igjen. Så var det mer gamle skogsstier, og vi kom også til et helt fantastisk flott sted med en foss og en bru. Det var nesten verdt hele dagens vandring alene.

Rett etter kom vi opp på en åskam og hadde plutselig Lillehammer i sikte i enden av Mjøsa. Så gikk leden enda mer opp i åskanten, før vi startet nedstigningen mot veien for siste gang. Denne gangen var det knapt antydning til en skikkelig sti, og vi gikk nedover en gjengrodd li med markjordbær og ruiner av gamle hus og hytter.

Plutselig så vi Lillehammer i det fjerne.
Plutselig så vi Lillehammer i det fjerne.

Vi begynte å bli tørste, og hadde brukt opp mesteparten av vannet vårt på middag og frokost, men nå nærmet vi oss Vingrom, hvor vi visste det var en kirke. På kirkegårder kan man som kjent fylle opp vannflasker. Først måtte vi gjennom Vingrom «sentrum», og på veien stanset vi utenfor lokalbutikken og spiste lunsj og is. Så bar det opp i lia igjen en siste gang, og vi fikk hilse på noen veldig selskapssyke sauer på veien. De brekte etter oss da vi gikk videre.

Dumme dyr.
Dumme dyr.

Da vi nådde frem til kirka en knapp time senere begynte vi å bli ganske mørbanket og lei av å gå, og stanset en stund på kirkegården. Jeg gikk for å finne igjen en vannkran, men ble møtt av et skilt som sa «Vannet kan ikke drikkes!». Oops. Jeg hadde bare et par desiliter vann igjen, og det var ikke mye vann igjen for Eivind og Therese heller. Men nå var vi bare en drøy time unna Lillehammer, og vi bestemte oss for å ta en siste innspurt. Klokka var ca. fem.

Utsikten mot Lillehammer fra åsen over Vingrom kirke.
Utsikten mot Lillehammer fra åsen over Vingrom kirke.

Det siste strekket gikk langs den forhatte asfalten igjen, og vi langet ut mot målet. Det var ingenting utfordrende med dette siste strekket, så vi hadde veldig god fart. Sola hadde nå kommet frem for alvor, og varmet oss i nakken. Over Vingnes-brua var de i ferd med å legge helt ny asfalt, så det ble enda varmere. På andre siden skulle vi bare rett opp en gangvei, men den var sperret av høye gjerder og en gravemaskin.

Vi satte oss i bunnen av bakken for å få tilbake pusten litt etter spurten, og funderte på hvilken omvei som var best. Mens vi satt der og kalkulerte at vi hadde gått i 6 km/t kom det plutselig gående to gutter ned den gangveien som etter sigende var sperret. Vi spurte dem om det var vanskelig å komme forbi. «Nei, for vi er bad ass!». Vi fant ut at vi også var ganske bad ass, så vi klatret opp og forbi gjerdene og fant en bratt skråning som var barnemat for erfarne pilegrimer.

Endelig var vi fremme ved Lillehammer kirke, og kunne slukke tørsten. Mens vi sto der og drakk vann ble vi enige om at det hadde lite for seg å gå videre i morgen, siden vi ville måtte bruke halve dagen på å komme oss hjem igjen uansett, og føttene til samtlige var temmelig mørbanket av de 5.5 milene vi hadde tilbakelagt på to dager.

Therese og Eivind, fornøyd med to dagers tur.
Therese og Eivind, fornøyd med to dagers tur.

Så vi sa oss fornøyd og fant veien til nærmeste Peppes, hvor vi drakk to store øl hver og delte en pizza. Så dro vi hjem. Sommerens vandring langs Pilegrimsleden var over, men vi må nok se på muligheten for å gå mer senere.

Dag 6 – Nordover fra Gjøvik

Jeg brukte helgen på å la de sjokkerte føttene mine komme seg litt igjen, og beveget meg knapt utenfor døra på tre dager. Det gikk heldigvis bra med neglen på stortåa, bortsett fra at den hadde noen spreke farger en stund. Jeg hadde også et leit plassert gnagsår nesten, men ikke helt på undersiden av hælen som gjorde vondt hver gang jeg tok et skritt.

Da søndagen kom hadde den heldigvis kommet seg såpass at jeg ga grønt lys til Eivind og Therese om at jeg var klar for mer vandring. Det var bra, for de hadde allerede begynt å pakke sekkene da de kom på at det kunne være en fordel å høre om jeg fortsatt var innstilt på tur. Vi avtalte å legge ut klokka ti på mandag morgen.

Therese og Eivind på vei opp langs et jorde.
Therese og Eivind på vei opp langs et jorde.

Sekken var mer eller mindre ferdig pakket allerede, alt jeg trengte å gjøre var å vaske klærne mine og pakke dem ned på nytt. I tillegg hadde jeg studert værmeldingen inngående og konkludert med at hva som helst kunne skje, så regntøyet fikk bli med på tur igjen. Nytt kart for vestsiden av Mjøsa ble trykket opp og erstattet øst-leden i kartfolderen. Jeg la igjen den fin-fine solcelleladeren min også, for med det ustabile været ville det bli ganske slitsomt å gjemme den bort for hvert regnskyll.

Mandag morgen våknet jeg av meg selv halv åtte, og hadde dermed meget god tid til å sjekke at alt var OK med sekken og at jeg ikke hadde lagt igjen noe, og ikke minst å lage en solid frokost med egg og bacon. Jeg gikk ut med sekken fem på ti, og stilte meg i sola som nettopp hadde stukket frem bak de truende skyene. Så kom det SMS fra Eivind, de var tre kvarter forsinket. Inn igjen.

Da det var en halvtime igjen til jeg måtte ut igjen fikk jeg plutselig en lite hyggelig beskjed: bloggen min var nede! Jeg prøvde febrilsk å løse det i en halvtime, men kom ikke til bunns i problemene (siden du leser dette nå så har jeg åpenbart fikset det). Jeg måtte gi opp gjenopplivingsforsøkene og prioritere gåturen. Et noe ukarakteristisk valg av undertegnede.

Gamle Hunn kirke, ca. 1875-1880. Foto: Hilda Julin, kilde: Digitalmuseum.no
Gamle Hunn kirke, ca. 1875-1880. Foto: Hilda Julin, kilde: Digitalmuseum.no

Fem på elleve dukket Eivind og Therese omsider opp med sekker og smil, og vi gikk mot Hunnsvegen, som er en del av Pilegrimsleden gjennom Gjøvik. Første stopp var REMA 1000 for å kjøpe is, for det var så pent vær. Så trasket vi opp til det som i dag er Gjøvik kunst- og kulturskole, hvor det står en avstandsmarkør. Jeg har ikke funnet noen kilde som bekrefter dette, men jeg mistenker den står der fordi det er ca. der gamle Hunn kirke sto, som ville ha vært et viktig stoppested for pilegrimer i middelalderen.

Porten til Tranberg gård, med Gjøvik i bakgrunnen.
Porten til Tranberg gård, med Gjøvik i bakgrunnen.

Etter det obligatoriske sekkebildet bar det rett opp en av de bratteste bakkene på Gjøvik, og opp på Tranberg gård. Her hadde Amund og jeg gått for et par uker siden, og det gikk en tanke lettere denne gangen enn forrige gang. Vel oppe hadde vi fantastisk utsikt sørover mot Gjøvik og Mjøsa. Så vendte vi ryggen til og la ivei inn i skogen.

Den første mila gikk fort unna, og vi hadde ganske lett terreng etter Tranberg-bakken. Så begynte stigningen opp mot Bråstad, og vi startet på det som skulle bli ganske mye opp og ned på tvers av fartsretningen mot Lillehammer. Veldig mye av tiden ble tilbragt langs gjørmete skogsstier, grusveier og gamle kjerreveier, det var pent vær og alt var bare fantastisk. Føttene mine ble fort varme igjen også, og jeg var ikke nevneverdig plaget av gnagsårene lenger.

På vei over en bru i skogen.
På vei over en bru i skogen.

Da klokka ble litt over tre tok vi oss en lengre pause, spiste lunsj og lot beina hvile litt. Kort etter var vi nede langs hovedveien et stykke, men heldigvis var det ikke mye asfalt. Vi passerte Redalen i god fart, og hadde allerede fått øye på Mjøsbrua. Da vi kom nærmere førte imidlertid leden opp i lia igjen, og vi startet på en enda brattere og mer slitsom bakke enn vi hadde gått opp på begynnelsen av dagen.

Vel fremme på toppen hadde vi flott utsikt mot Mjøsbrua og Moelv, men jeg var så sliten at jeg rent glemte å ta bilde av utsikten. Jeg fikk dog tatt et litt utydelig bilde av sekkene våre. Litt av grunnen var nok også at det kom en kort regnskur mens vi satt og nøt utsikten. Klokka var allerede blitt halv fem. Neste etappe gikk i retning Biri, men på den andre siden av åsen, så vi så ikke Mjøsa på en stund.

Det begynte å bli sent da vi endelig ankom Biri sentrum, men vi var innstilt på å gå et stykke til. Vi trengte påfyll med vann, og fant frem til kirkegården på Biri. Akkurat mens vi sto og slukket tørsten og fylte på vannflasker kom det et skikkelig uvær over oss, og vi fortet oss med å få på oss regntøy. Så trasket vi videre. En ting vi reagerte på var at det ikke var noen kirke på kirkegården, men vi så et kirkespir litt lenger oppe i åsen. Dette spiret var dog ikke merket på kartet.

Kort etter kom vi dyvåte frem til den gamle kirkegården og Biri kirke. Det viser seg at kirkegården ble flyttet på 40-tallet, men den gamle kirken ble nødvendigvis stående. Til vår overraskelse var det en pilegrims-stein i utkanten av kirkegården, så det ble et nytt bilde til samlingen.

Obligatorisk sekkebilde, denne gangen ved Biri kirke.
Obligatorisk sekkebilde, denne gangen ved Biri kirke.

Klokka nærmet seg sju, og vi begynte å bli slitne. Vi hadde bestemt oss for å gå til klokka var rundt åtte, så vi begynte å studere omgivelsene for å se om vi kunne se noen egnede teltplasser. Men leden bar inn i skogen igjen, og det var ganske vått og myrlendt overalt.

Plutselig ga regnet seg, og solen tittet frem igjen. Det var bra, for sekken min hadde blitt grundig våt, men den tørket fort i solskinnet. Vi gikk langs et stort jorde i skogkanten, og både Therese og Eivind begynte å få problemer med føttene, så vi bestemte oss for å forhøre oss på gården i enden av åkeren om det var mulig å få slå opp telt på en egnet flat flekk i nærheten.

Vi ble møtt av en meget snill og rolig hund på gårdsplassen, og fikk etter hvert kontakt med bonden. Han syntes ikke han kunne by oss en hard og ujevn flekk nede ved låven som vi spurte om, men tipset oss heller om en fin teltplass noen hundre meter lenger langs leden, med god utsikt og bra skjerming. Vi takket og bukket, og hinket videre.

Kort tid etter kom vi frem til en flekk som hadde nydelig utsikt til andre siden av Mjøsa, og var tålelig flat. Vi trampet ned gresset og slo leir for dagen, laget middag og krøp til telts litt før elleve. Vi hadde gått litt over tre mil (Eivind og Therese hadde gått litt lenger, siden de hadde gått ned til meg først).

Allerede ti over åtte var teltene så godt som ferdig reist.
Allerede ti over åtte var teltene så godt som ferdig reist.

Dag 5 – Ned fra Kløvstadhøgda

«MmmmmuuuuuUUUUHHH!»

Jeg hadde i går kveld fått beskjed om at det var mulig at jeg kom til å bli vekket av hanegal tidlig på morgenen, men dette var en hane jeg ikke hadde vært ute for før. Jeg sjekket klokka, det var altfor tidlig til å stå opp, så jeg ble liggende og høre på de artsforvirrede hanene i en times tid før jeg ga opp og begynte å pakke meg ut av soveposen.

Det var helt nydelig vær, men fortsatt ganske kjølig i luften. Jeg dro frem primusen igjen, laget meg havregrøt og satte meg på trappa og spiste den mens jeg så meg rundt etter morgenens bråkmakere. Nå var de verken å se eller å høre, og kort etter kom forklaringen – bonden selv kom gående forbi og hilste god morgen, det var tydeligvis flere som var opptatt med frokost akkurat nå.

Dagen startet med mange kilometer av denne veien.
Dagen startet med mange kilometer av denne veien.

Jeg tok meg god tid med morgen-stellet. Spesielt føttene måtte jeg bruke mye tid på, de var ganske såre og ømme etter gårsdagens vandring. Jeg skrubbet vekk alt limet fra utslitte gnagsårplaster og la på nye plaster. Jeg la også merke til en ny, enorm vannblemme på siden av hælen. Etter at jeg var ferdig med lappingen hadde jeg bare étt skikkelig plaster igjen. Med tanke på værvarselet smørte jeg meg godt inn med solkrem før jeg pakket vekk toalettsakene.

Klokka rakk å bli ti på ti før jeg la ut på landeveien igjen. Trenden gikk fortsatt litt oppover, og langs veien så jeg flere kyr, blant annet ei ku som sa «mø». Sånn skikkelig «mø». Etter en knapp time brøt leden plutselig ut fra grusveien jeg hadde fulgt i mange timer og forsvant inn i skogen. Endelig!

Møøøø.

A video posted by Einar Jørgen Haraldseid (@einarjh) on

Det var deilig å gå langs skogsstier i solskinnet. Mens jeg gikk satte jeg på min nye favorittpodcast, og alt var rett og slett ålreit. Mobilen varslet meg om at det var møte for alle på IT-tjenesten, så jeg tok en selfie og sendte til dem på Snapchat. Jeg følte det var det minste jeg kunne gjøre.

Skikkelig fin skogsti, hadde den bare vart litt lenger.
Skikkelig fin skogsti, hadde den bare vart litt lenger.

Men så lenge var Einar i paradis. Jeg kom ut igjen på en asfaltert vei, og siden jeg går leden baklengs så fikk jeg først nå gleden av å vite at skogsstien jeg hadde fulgt het «Purkesvea».

Asfalten var nå kommet for å bli, og etter litt begynte nedstigningen mot Moelv. Dette skulle vise seg å bli dødsstøtet for føttene mine, både det nyeste gnagsåret og neglen på stortåa mi begynte å verke ganske kraftig.

Jeg merket at det tok lenger tid å komme seg ned fra åsen enn jeg trodde, og flyttet mentalt dagens mål fra å nå fram til Hamar til å nå fram til Brumunddal.

Utsikten på vei ned fra åsen.
Utsikten på vei ned fra åsen.

Jeg brukte to timer på å komme meg ned til Moelv sentrum, og måtte ta hyppige pauser for å kjøle ned bena. Rett etter at jeg passerte skiltet som det sto «Moelv» på, dukket det opp en liten avstikker til «Tolvsteinringen». Jeg ble nysgjerrig og gikk for å undersøke. Dette viste seg å være «Moelvs Stonehenge», tolv relativt store kampesteiner dandert i en fin sirkel. Jeg tok et 360-graders bilde som kan sees her.

På vei inn til sentrum begynte jeg å få bange anelser om at dagens vandring muligens måtte kortes ned litt. For det første ankom jeg Moelv to timer senere enn jeg hadde sett for meg, og for det andre begynte høyrefoten virkelig å si fra. En av de vage planene jeg begynte å legge mens jeg gikk i solsteiken var å ta bussen til Brumunddal og finne på noe med Anita og André som bor der. Jeg sendte en snap til Anita for å høre om hun visste om noen bra badeplasser i Brumumddal.

Jeg fikk ikke noe svar, men satte likevel kursen vekk fra leden og inn mot Moelv sentrum. Jeg trengte uansett en matbit og en lang pause, klokka hadde rukket å bli to.

Med tanke på den farten jeg hadde nå ble målpasseringen mentalt flyttet til Rudshøgda.

På mine såre føtter tok det ytterligere tjue minutter før jeg haltet inn mot «bykjernen» i Moelv, og der var det uventet mye liv med masse boder og folk i gatene. Det var tydeligvis Moelv-dagene. Jeg gikk mot den første boden, og rett over krysset jeg var på vei inn i fikk jeg plutselig øye på Anita!

Humøret steg mange grader, og Anita sa hun hadde lurt litt på om hun kom til å se noe til meg siden hun hadde et ærend i Moelv. Det viste seg at Anita også var sulten, så vi bestemte oss for å finne en kafé.

Anita fikk prøve sekken min.
Anita bar sekken min i et par minutter.

Etter et bedre måltid (inkludert softis for min del) viste Anita meg veien til apoteket så jeg fikk kjøpt en ny ladning gnagsårplaster, jeg hadde en mistanke om at jeg kom til å trenge dem. Så tok vi farvel og jeg begynte å lete etter leden igjen. Klokka var blitt ti på fire.

Det var ikke så vanskelig å finne igjen leden, det var bare å finne vannkanten. Men så ble det verre å følge den igjen. Det var det samme gamle problemet med at markeringene er myntet på de som kommer sørfra og skal nordover, og det er sjelden utvetydig hvilken vei man skal ta i kryss hvis man kommer i den andre retningen.

Det spilte dog liten rolle, jeg visste jeg skulle holde meg mellom E6 og Mjøskanten, så jeg snublet fort inn på leden igjen. Så gikk leden inn på en campingplass, og jeg ble grundig forvirret igjen, men trikset var igjen å holde kursen sørover, og etter å ha fulgt gjerdet en stund fant jeg igjen en sti med det kjente merket.

Selv om jeg nå hadde gått på grus en stund var det ikke lenger noen tvil om at jeg måtte avbryte snart. Storetåa sendte tydelige signaler om at nok var nok, så da jeg igjen kom over på et langt asfaltstrekke innså jeg at jeg måtte flytte målet for dagen en siste gang, og jeg bestemte meg for å gå til Ringsaker kirke.

Jeg ringte Tryggve og May Ingvild og ba dem komme og plukke meg opp. Jeg hadde tidligere avtalt overnatting hos dem, og de hadde også lovet å komme og hente meg om jeg ikke kom helt frem (taco-kveld ble også nevnt). Jeg nådde frem til ukas siste merkestein klokka fem, og hadde avlagt 30 000 skritt på sju timer.

Denne reisen endte ved Ringsaker kirke.
Denne reisen endte ved Ringsaker kirke.

Mens jeg ventet på å bli plukket opp satte jeg meg på en benk med utsikt mot kirken. Ved siden av meg satt det en gammel mann, og vi satt og småpratet litt om kirka, arkitekturen, hvor gammel den var, hvorvidt den muligens hadde blitt restaurert en gang i tiden og at rester av noen gamle festningsverker muligens var tatt i bruk i ringmuren rundt kirka.

Mannen gikk hjem til sitt, og jeg ringte far og fortalte at jeg kastet inn håndkleet, og etter en liten stund kom Tryggve og vi dro og spiste taco.

Nå håper jeg at beina tilgir meg de siste dagers mishandling og at de er klar til dyst igjen på mandag. God helg!