Dag 7 – Biri Øverbygd til Lillehammer

Etter nok en rastløs natt i telt våknet jeg i halv-åttetiden til lyden av regndråper som traff teltet. Faen. Værmeldinga hadde lovet sol og oppholdsvær. Jeg lukket øynene igjen og slumret i en halvtimes tid til. Etter at regnskuren hadde passert hørte jeg at det var liv i naboteltet også, og vi hilste god morgen. Så begynte jeg å pakke sammen tingene jeg hadde dratt inn i teltet kvelden i forveien og kledde på meg.

Jeg krøp ut av teltet og begynte å riste vannet av teltduken. Mellom innerteltet og ytterteltet var det hundrevis av insekter som hadde søkt ly fra regnet, så jeg var kjapp med å lukke igjen glidelåsen til innerteltet. Dette glemte Therese og Eivind å gjøre, så de fikk seg en liten overraskelse da de skulle pakke sammen teltet litt senere på morgenen.

Fra teltplassen vår hadde vi utsikt til andre siden av Mjøsa, og kunne blant annet se Kløvstadhøgda.
Fra teltplassen vår hadde vi utsikt til andre siden av Mjøsa, og kunne blant annet se Kløvstadhøgda.

Jeg kokte opp havregrøt på primusen, og fikk en pakke med rosiner av turkameratene. Jeg må huske å pakke med noe søtt til grøten neste gang. Mens jeg åt havregrøt spiste Eivind og Therese medbrakte frokostmuffins. Så kokte vi opp vann og jeg fikk gleden av å nyte en kopp varm kaffe mens jeg fikk smake på et par av muffinsene. Det har virkelig sine fordeler å ha selskap på tur!

Therese har pakket sekken og er klar for en ny økt.
Therese har pakket sekken og er klar for en ny økt.

Etter frokost var det bare å begynne å pakke sekken og ta ned teltet igjen. Heldigvis hadde solen tittet frem, så det hadde blitt nogenlunde tørt igjen. Vi smørte oss godt inn med solkrem, da det så ut til å bli en solrik dag. I hvert fall ifølge Yr. Rundt oss var det masse mørke skyer som truet. Eivind hadde blitt ganske solbrent i nakken og bak på leggene dagen i forveien, så det var best å være på den sikre siden.

Så la vi i vei igjen, og vi hadde ikke gått mange meterne før vi snublet over en enda bedre teltplass enn den vi hadde slått oss ned på. Det var sannsynligvis denne bonden hadde ment vi kunne bruke. Det var bedre plass til teltene og det var litt flatere, men utsikten på vår plass var bedre, så vi konkluderte med at det var litt hipp som happ hvor vi hadde endt opp.

Gammel skog

Det første stykket førte oss oppover i terrenget igjen, og gjennom en tett og gammel skog med masse veltede trær. Stien var veldig utfordrende, men utrolig morsom å gå langs. Smått om senn kom vi opp til en kabelgate som vi fulgte en god stund. Langs kabelgaten var det også spredte beiteområder, og vi kom stadig til nye gjerder som vi måtte klatre over. Vi kom også til en liten bru i bunnen av en dyp grøft som gikk på tvers av kabelgata.

Til slutt gikk vi tom for kabelgate og beitemark, og kom ned på lokalveien. Asfalt, mine føtters verste fiende. Samtidig så vi at de mørke skyene rykket nærmere og nærmere, og vi stanset for å finne frem regntøy og overtrekk til sekkene. Det fikk vi til i siste liten, for akkurat mens vi romsterte i sekkene begynte de første regndråpene å falle. Vi trasket videre langs landeveien i regnet.

De neste par timene gikk vi snorrett langs gamleveien. Vi tok oss en lengre rast da vi kom til Biristrand, og kjøpte litt sjokolade og snacks på landhandelen, og satte oss på en benk under tak mens vi lot den siste resten av regnværet passere. Mens vi satt på benken utbryter plutselig Eivind «Næh, vi har kommet til Biristrand!» idet han endelig leste skiltet på butikken vi nettopp hadde handlet på. Godt det er noen som følger med.

Noen ganger er det ålreit. #pilegrimsleden

A video posted by Einar Jørgen Haraldseid (@einarjh) on

Da vi kom på høyde med Furuodden camping bar det endelig opp i lia igjen. Denne gangen gikk vi oss nesten bort på vei over noen gårdstun, men fant fort frem til leden igjen. Så var det mer gamle skogsstier, og vi kom også til et helt fantastisk flott sted med en foss og en bru. Det var nesten verdt hele dagens vandring alene.

Rett etter kom vi opp på en åskam og hadde plutselig Lillehammer i sikte i enden av Mjøsa. Så gikk leden enda mer opp i åskanten, før vi startet nedstigningen mot veien for siste gang. Denne gangen var det knapt antydning til en skikkelig sti, og vi gikk nedover en gjengrodd li med markjordbær og ruiner av gamle hus og hytter.

Plutselig så vi Lillehammer i det fjerne.
Plutselig så vi Lillehammer i det fjerne.

Vi begynte å bli tørste, og hadde brukt opp mesteparten av vannet vårt på middag og frokost, men nå nærmet vi oss Vingrom, hvor vi visste det var en kirke. På kirkegårder kan man som kjent fylle opp vannflasker. Først måtte vi gjennom Vingrom «sentrum», og på veien stanset vi utenfor lokalbutikken og spiste lunsj og is. Så bar det opp i lia igjen en siste gang, og vi fikk hilse på noen veldig selskapssyke sauer på veien. De brekte etter oss da vi gikk videre.

Dumme dyr.
Dumme dyr.

Da vi nådde frem til kirka en knapp time senere begynte vi å bli ganske mørbanket og lei av å gå, og stanset en stund på kirkegården. Jeg gikk for å finne igjen en vannkran, men ble møtt av et skilt som sa «Vannet kan ikke drikkes!». Oops. Jeg hadde bare et par desiliter vann igjen, og det var ikke mye vann igjen for Eivind og Therese heller. Men nå var vi bare en drøy time unna Lillehammer, og vi bestemte oss for å ta en siste innspurt. Klokka var ca. fem.

Utsikten mot Lillehammer fra åsen over Vingrom kirke.
Utsikten mot Lillehammer fra åsen over Vingrom kirke.

Det siste strekket gikk langs den forhatte asfalten igjen, og vi langet ut mot målet. Det var ingenting utfordrende med dette siste strekket, så vi hadde veldig god fart. Sola hadde nå kommet frem for alvor, og varmet oss i nakken. Over Vingnes-brua var de i ferd med å legge helt ny asfalt, så det ble enda varmere. På andre siden skulle vi bare rett opp en gangvei, men den var sperret av høye gjerder og en gravemaskin.

Vi satte oss i bunnen av bakken for å få tilbake pusten litt etter spurten, og funderte på hvilken omvei som var best. Mens vi satt der og kalkulerte at vi hadde gått i 6 km/t kom det plutselig gående to gutter ned den gangveien som etter sigende var sperret. Vi spurte dem om det var vanskelig å komme forbi. «Nei, for vi er bad ass!». Vi fant ut at vi også var ganske bad ass, så vi klatret opp og forbi gjerdene og fant en bratt skråning som var barnemat for erfarne pilegrimer.

Endelig var vi fremme ved Lillehammer kirke, og kunne slukke tørsten. Mens vi sto der og drakk vann ble vi enige om at det hadde lite for seg å gå videre i morgen, siden vi ville måtte bruke halve dagen på å komme oss hjem igjen uansett, og føttene til samtlige var temmelig mørbanket av de 5.5 milene vi hadde tilbakelagt på to dager.

Therese og Eivind, fornøyd med to dagers tur.
Therese og Eivind, fornøyd med to dagers tur.

Så vi sa oss fornøyd og fant veien til nærmeste Peppes, hvor vi drakk to store øl hver og delte en pizza. Så dro vi hjem. Sommerens vandring langs Pilegrimsleden var over, men vi må nok se på muligheten for å gå mer senere.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *