Dag 6 – Nordover fra Gjøvik

Jeg brukte helgen på å la de sjokkerte føttene mine komme seg litt igjen, og beveget meg knapt utenfor døra på tre dager. Det gikk heldigvis bra med neglen på stortåa, bortsett fra at den hadde noen spreke farger en stund. Jeg hadde også et leit plassert gnagsår nesten, men ikke helt på undersiden av hælen som gjorde vondt hver gang jeg tok et skritt.

Da søndagen kom hadde den heldigvis kommet seg såpass at jeg ga grønt lys til Eivind og Therese om at jeg var klar for mer vandring. Det var bra, for de hadde allerede begynt å pakke sekkene da de kom på at det kunne være en fordel å høre om jeg fortsatt var innstilt på tur. Vi avtalte å legge ut klokka ti på mandag morgen.

Therese og Eivind på vei opp langs et jorde.
Therese og Eivind på vei opp langs et jorde.

Sekken var mer eller mindre ferdig pakket allerede, alt jeg trengte å gjøre var å vaske klærne mine og pakke dem ned på nytt. I tillegg hadde jeg studert værmeldingen inngående og konkludert med at hva som helst kunne skje, så regntøyet fikk bli med på tur igjen. Nytt kart for vestsiden av Mjøsa ble trykket opp og erstattet øst-leden i kartfolderen. Jeg la igjen den fin-fine solcelleladeren min også, for med det ustabile været ville det bli ganske slitsomt å gjemme den bort for hvert regnskyll.

Mandag morgen våknet jeg av meg selv halv åtte, og hadde dermed meget god tid til å sjekke at alt var OK med sekken og at jeg ikke hadde lagt igjen noe, og ikke minst å lage en solid frokost med egg og bacon. Jeg gikk ut med sekken fem på ti, og stilte meg i sola som nettopp hadde stukket frem bak de truende skyene. Så kom det SMS fra Eivind, de var tre kvarter forsinket. Inn igjen.

Da det var en halvtime igjen til jeg måtte ut igjen fikk jeg plutselig en lite hyggelig beskjed: bloggen min var nede! Jeg prøvde febrilsk å løse det i en halvtime, men kom ikke til bunns i problemene (siden du leser dette nå så har jeg åpenbart fikset det). Jeg måtte gi opp gjenopplivingsforsøkene og prioritere gåturen. Et noe ukarakteristisk valg av undertegnede.

Gamle Hunn kirke, ca. 1875-1880. Foto: Hilda Julin, kilde: Digitalmuseum.no
Gamle Hunn kirke, ca. 1875-1880. Foto: Hilda Julin, kilde: Digitalmuseum.no

Fem på elleve dukket Eivind og Therese omsider opp med sekker og smil, og vi gikk mot Hunnsvegen, som er en del av Pilegrimsleden gjennom Gjøvik. Første stopp var REMA 1000 for å kjøpe is, for det var så pent vær. Så trasket vi opp til det som i dag er Gjøvik kunst- og kulturskole, hvor det står en avstandsmarkør. Jeg har ikke funnet noen kilde som bekrefter dette, men jeg mistenker den står der fordi det er ca. der gamle Hunn kirke sto, som ville ha vært et viktig stoppested for pilegrimer i middelalderen.

Porten til Tranberg gård, med Gjøvik i bakgrunnen.
Porten til Tranberg gård, med Gjøvik i bakgrunnen.

Etter det obligatoriske sekkebildet bar det rett opp en av de bratteste bakkene på Gjøvik, og opp på Tranberg gård. Her hadde Amund og jeg gått for et par uker siden, og det gikk en tanke lettere denne gangen enn forrige gang. Vel oppe hadde vi fantastisk utsikt sørover mot Gjøvik og Mjøsa. Så vendte vi ryggen til og la ivei inn i skogen.

Den første mila gikk fort unna, og vi hadde ganske lett terreng etter Tranberg-bakken. Så begynte stigningen opp mot Bråstad, og vi startet på det som skulle bli ganske mye opp og ned på tvers av fartsretningen mot Lillehammer. Veldig mye av tiden ble tilbragt langs gjørmete skogsstier, grusveier og gamle kjerreveier, det var pent vær og alt var bare fantastisk. Føttene mine ble fort varme igjen også, og jeg var ikke nevneverdig plaget av gnagsårene lenger.

På vei over en bru i skogen.
På vei over en bru i skogen.

Da klokka ble litt over tre tok vi oss en lengre pause, spiste lunsj og lot beina hvile litt. Kort etter var vi nede langs hovedveien et stykke, men heldigvis var det ikke mye asfalt. Vi passerte Redalen i god fart, og hadde allerede fått øye på Mjøsbrua. Da vi kom nærmere førte imidlertid leden opp i lia igjen, og vi startet på en enda brattere og mer slitsom bakke enn vi hadde gått opp på begynnelsen av dagen.

Vel fremme på toppen hadde vi flott utsikt mot Mjøsbrua og Moelv, men jeg var så sliten at jeg rent glemte å ta bilde av utsikten. Jeg fikk dog tatt et litt utydelig bilde av sekkene våre. Litt av grunnen var nok også at det kom en kort regnskur mens vi satt og nøt utsikten. Klokka var allerede blitt halv fem. Neste etappe gikk i retning Biri, men på den andre siden av åsen, så vi så ikke Mjøsa på en stund.

Det begynte å bli sent da vi endelig ankom Biri sentrum, men vi var innstilt på å gå et stykke til. Vi trengte påfyll med vann, og fant frem til kirkegården på Biri. Akkurat mens vi sto og slukket tørsten og fylte på vannflasker kom det et skikkelig uvær over oss, og vi fortet oss med å få på oss regntøy. Så trasket vi videre. En ting vi reagerte på var at det ikke var noen kirke på kirkegården, men vi så et kirkespir litt lenger oppe i åsen. Dette spiret var dog ikke merket på kartet.

Kort etter kom vi dyvåte frem til den gamle kirkegården og Biri kirke. Det viser seg at kirkegården ble flyttet på 40-tallet, men den gamle kirken ble nødvendigvis stående. Til vår overraskelse var det en pilegrims-stein i utkanten av kirkegården, så det ble et nytt bilde til samlingen.

Obligatorisk sekkebilde, denne gangen ved Biri kirke.
Obligatorisk sekkebilde, denne gangen ved Biri kirke.

Klokka nærmet seg sju, og vi begynte å bli slitne. Vi hadde bestemt oss for å gå til klokka var rundt åtte, så vi begynte å studere omgivelsene for å se om vi kunne se noen egnede teltplasser. Men leden bar inn i skogen igjen, og det var ganske vått og myrlendt overalt.

Plutselig ga regnet seg, og solen tittet frem igjen. Det var bra, for sekken min hadde blitt grundig våt, men den tørket fort i solskinnet. Vi gikk langs et stort jorde i skogkanten, og både Therese og Eivind begynte å få problemer med føttene, så vi bestemte oss for å forhøre oss på gården i enden av åkeren om det var mulig å få slå opp telt på en egnet flat flekk i nærheten.

Vi ble møtt av en meget snill og rolig hund på gårdsplassen, og fikk etter hvert kontakt med bonden. Han syntes ikke han kunne by oss en hard og ujevn flekk nede ved låven som vi spurte om, men tipset oss heller om en fin teltplass noen hundre meter lenger langs leden, med god utsikt og bra skjerming. Vi takket og bukket, og hinket videre.

Kort tid etter kom vi frem til en flekk som hadde nydelig utsikt til andre siden av Mjøsa, og var tålelig flat. Vi trampet ned gresset og slo leir for dagen, laget middag og krøp til telts litt før elleve. Vi hadde gått litt over tre mil (Eivind og Therese hadde gått litt lenger, siden de hadde gått ned til meg først).

Allerede ti over åtte var teltene så godt som ferdig reist.
Allerede ti over åtte var teltene så godt som ferdig reist.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *