Reisebrev fra Karibien – Del 2

Pensjonister på cruiseskip har et avslappet forhold til fysikkens lover og naturens krefter. Hvordan ellers kan man forklare at de kan sitte på dekk og legge kabal og spille bridge uten at kortene flakser på sjøen? Vinden tar ellers tak i alt som ikke er tjoret eller spikret fast. Jeg har tatt til å knytte t-skjorta mi rundt armlenet på strandstolen, og ølbokser og paraplydrinker blåser stadig overende. Er det noe som kommer med alderen, et knep man plukker opp etter mange år til sjøs? Eller er det en hemmelig fabrikk et eller annet sted som lager vindsikre kortstokker?

Man får god tid til å stille seg sånne spørsmål på såkalte «sea days», som er de dagene ombord på et cruiseskip som blir tilbragt til havs på vei mellom to havner. Dagens reisebrev starter med vår andre sea day. Har vi egentlig et godt norsk ord for det? Sjødag? Havdag? Uansett, her følger reisebrev nummer to fra vårt cruise i Karibien.

Dag 4 – mandag – Andre sjødag

Christoffer og jeg startet dagen med en joggetur på dekk. Når skipet er i fart får man en ganske konstant vind fra fartsretningen, så det ble nesten som å løpe intervaller: motvind mens man løper forut, medvind mens man løper akterut. Til tross for vinden var det allerede godt og varmt på dekk, og Christoffer hadde et plagsomt gnagsår, så vi ga oss etter 20 minutter, og gikk for å spise frokost.

På det øverste soldekket er det en 250 meter lang løpebane, perfekt for jogging på morgenen.

Vi har egentlig to forskjellige alternativ for å spise frokost: enten i nederste etasje av den flotte og store restauranten hvor vi spiser middag hver kveld (som spenner fra dekk 3 til 5), eller oppe på tidligere omtalte «Windjammer». Frokost i førstnevnte alternativ varer fra 08.00 til 09.30, og frokost i alternativ to varer fra 07.00 helt til 11.30. Så det sier selv hvor vi alltid ender opp.

Etter frokost var det ikke stort annet å ta seg til enn å smøre seg godt inn med solkrem og hoppe ut på dekk. Her tilbrakte vi de neste timene, med hver vår bok og jevnt påfyll av kaldt drikke. Den første halvtimen var det noen skyer som truet oss med skybrudd, men de forsvant brått, og himmelen ble fullstendig skyfri. Jeg har hatt det verre.

Det var travelt på dekk på dag to til sjøs.

Det ser ut til at jeg er i ferd med å etablere en tradisjon for å lese Neil Gaiman mens jeg er på ferietur. Forrige gang var det «American Gods», denne gangen var det novellesamlingen «Trigger Warning». Noen av novellene falt ikke helt i smak, men flesteparten likte jeg meget godt. Jeg er spesielt en stor fan av historien «The Truth is a Cave in the Black Mountains», som jeg har lest to ganger tidligere. Sett gjerne av en drøy time for å lese den!

Solingen ble bare avbrutt av litt lunsj litt over to, og vi ga oss ikke før sola gikk ned. Middagen foregikk som dagen før, med de samme bordkameratene. Det var ingen tegn til de siste to som ifølge kelneren vår skulle ha delt bord med oss. Vi fortalte hva vi drev med og hvor vi jobbet, og cruise-veteranene lyste opp og kunne fortelle oss at de var naboer til NTNU sin campus i Ålesund.

Underveis i middagen fikk vi stadig nye tips og triks om cruiselivets hemmeligheter, og hva som er verdt å få med seg. Har vi hørt om «Love and Marriage?». Vi nikker smilende, alle har vel hørt om Al Bundy, Peggy og resten av den gale familien i «Våre verste år». Men nei, den serien het jo «Married… with Children» på engelsk. Det viser seg at det er snakk om et gameshow ombord på båten. Det må vi dra på, sier de.

Den store skjermen vi så filmen på sees til venstre, og boblebadet vi lå i kan skimtes til høyre. Vi var de eneste som holdt ut hele filmen fra boblebadet.

Vi hadde imidlertid bestemt oss for å dra på kino etter middag. Kveldens film var nemlig den nyeste «Pirates of the Caribbean»-filmen, «Dead Men Tell No Tales». Vi har hørt den er temmelig dårlig, men vi kunne ikke dy oss, forholdene tatt i betraktning. Da vi begynte å undersøke nærmere hvor kinosalen var viste seg at den ikke skulle spilles innendørs, men ute på dekk, på den store skjermen som er montert over det midterste badebassenget.

Vi konkluderte med at det var bare en måte å håndtere den situasjonen, og det var å kle på seg badetøyet igjen og hoppe i boblebadet. Så de neste to timene hadde jeg den underligste kino-opplevelsen i mitt liv. Sansene ble bombardert med forskjellige inntrykk: konstant vind i ansiktet, varmt vann og bobler på resten av kroppen, og et desperat forsøk på å følge med på handlingen mens vinden overdøvet lyden. Heldigvis var filmen tekstet. Hva selve filmen angår så var den veldig midt på treet, jeg håper de ikke lager flere nå.

Dag 5 – tirsdag – Basseterre, St. Kitts and Nevis

Øyene St. Kitts og Nevis utgjør sammen en mikrostat i Karibien, og har totalt en befolkning på 52 000 mennesker. De ble uavhengig av Storbritannia i 1983, men beholdt Elizabeth II som monark, som så mange andre av de gamle koloniene. De fleste menneskene bor på St. Kitts, og innbyggerne på Nevis føler at de blir neglisjert av myndighetene. Som et resultat av dette hadde de for noen år siden en folkeavstemning over om de skulle løsrive seg som en egen stat, men ja-siden oppnådde ikke det nødvendige flertallet på 2/3.

Øya St. Kitts har sannsynligvis vært bebodd i 3 000 år, før engelskmenn og franskmenn begynte å slå seg ned der i 1623. De bestemte seg fort for å dele øya mellom seg. Det tok dem så bare tre-fire år før de bestemte seg for å utrydde de innfødte for å maksimere lønnsomheten av koloniene sine. I dag er befolkningen hovedsakelig etterkommere av afrikanere og europeere.

Under frokosten hadde vi god utsikt over byen, og kunne planlegge hvor vi skulle gå.

Cruise-skipet la til rett inntil bykjernen i hovedstaden Basseterre på St. Kitts, og vi gikk i land etter frokost og ruslet litt rundt i byen. Nærmest kaia var det tett-i-tett med klassiske turist-feller. Spesielt diamant- og edelstens-butikker var det mye av, samt taxfree-butikker som solgte sprit og tobakk. Det var stekende varmt, og vi bestemte oss for å ta oss en kald øl på en uteservering som lå i utkanten av turist-gaten. De tok ikke kort, så vi bestemte oss for å finne en minibank.

Vi ble dirigert lenger inn i byen, vekk fra de verste turist-butikkene, og da vi endelig fant minibanken og fikk tatt ut litt «gærninger» (østkaribisk dollar) bestemte vi oss like greit for å gå litt til. Mens vi spiste frokost høyt oppe på dekk 11 hadde vi hatt god utsikt mot byen, og vi hadde sett en kirke som vi nå bestemte oss for å se nærmere på. Den lå bare et kvartaler lenger vekk, gjennom «Uavhengighetsplassen», en fin liten park med en svær fontene.

Fontenen på Independence Square, med kirken/katedralen i bakgrunnen.

Kirken viste seg å være en del av en katolsk barneskole, og vi så mange barn i skoleuniform som gikk rundt i gatene. Etter å ha tatt noen bilder sa vi oss fornøyd med sightseeing, og gikk tilbake til uteserveringen. Vi slo oss ned på et bord ved siden av to eldre amerikanske herremenn, som vi fort kom i prat med. De het Bob og Jaroslav, og seilte med cruiseskipet som lå ved siden av vårt langs kaien. Konene deres hadde de sendt ut i jungelen på sightseeing mens de fant seg litt kaldt øl, og vi var alle enig i at det hadde vært en klok strategi.

De var veldig nysgjerrige på Norge, spesielt hvordan vi lå an politisk, og de spurte oss også ut om helsevesenet vårt. De var selv pensjonerte sosialarbeidere, og fortalte at de ikke turte å snakke om politikk med sine amerikanske reisefeller, da dette var et svært betent tema. De spurte forsiktig hva vi mente om Trump, og vi indikerte at vi ikke var videre imponert. Bob og Jaroslav («My friends call me Jerry») måtte medgi at de ikke var veldig imponert selv, og virket generelt oppgitt og bekymret over utviklingen i USA.

Den lille baren vi satt og nøt våre Carib.

Etter litt mer småprat, blant annet om hvordan det kunne ha seg at nordmenn og ukrainere kunne snakke så godt engelsk, takket de for seg, og vi ble sittende for å drikke opp resten av ølen. Et nytt amerikansk par satte seg ved siden av oss, men de var ikke like snakkesalige. De stemte sikkert for Trump.

På vei tilbake til båten gikk vi innom en souvenirbutikk for å kjøpe kjøleskapsmagneter.

Resten av dagen ble tilbragt på soldekket igjen. Etter gårsdagens sole-maraton hadde jeg prestert å bli solbrent i tinningene, under håret, så denne gangen var jeg ekstra påpasselig med solkremen. Etter at sola gikk ned flyttet vi oss til et av boblebassengene som stikker ut fra skipssiden, og satt der mens skipet la fra kai og seilte ut fra St. Kitts.

Freedom of the Seas til venstre, skipet til Jaroslav og Bob til høyre.

Til middag var det den vanlige forsamlingen, våre pensjonistvenner fra Ålesund, og oss tre. Vi begynner å lure på om vi noensinne får se de siste to på bordet. Vi klager ikke, det selskapet vi har er veldig hyggelige. Som du, kjære leser, kanskje har lagt merke til har jeg ikke klart å få med meg hva cruise-ekspertene vi deler bord med faktisk heter. Kanskje jeg burde finne på navn til dem. La oss kalle dem Sofie og Jakob.

Det er som regel Jakob som snakker, mens Sofie bidrar med supplerende informasjon eller bifall. Vi har ikke spurt dem direkte hva de jobbet med før de pensjonerte seg (strengt tatt er vi ikke hundre prosent sikre på om de faktisk er pensjonert, men det er rimelig å anta ut fra hvor mye tid de har til å reise på cruise), men vi begynner å få en anelse om at Jakob har vært sjømann.

Han har vært overalt i verden, og er full av anekdoter og informasjon. En av servitørene våre er fra Peru, og der har Jakob vært. Hovmesteren kommer og presenterer seg, han er fra India, og Jakob fyrer løs med «Goa?». For der har Jakob vært, mange ganger. Men hovmesteren var fra New Dehli. Det viser seg at Jakob var der på slutten av 60-tallet, og det var før hovmesteren var født, så da var det ikke så farlig.

Etter middagen sang og danset servitørene for oss, man kan se dem i trappa.

Etter middag gikk jeg til hotellrommet for å skrive videre på det første blogginnlegget, mens Christoffer og Anastasiia gikk for å se showet «Love And Marriage», som var så varmt anbefalt av Sofie og Jakob i går kveld.

Dag 6 – onsdag – Philipsburg, Sint Maarten

Jeg våknet tidlig, til tross for at jeg satt oppe lenge for å skrive kvelden før, og fullførte det første blogginnlegget fra senga. Da jeg var ferdig var det på tide med frokost, og jeg gikk for å møte Christoffer og Anastasiia. Mens jeg ventet traff jeg på Sofie og Jakob igjen, og jeg skjønte på dem at det ikke var så stor forskjell på dette anløpet og det forrige når det gjaldt severdigheter og butikker. Jeg bestemte meg dermed for å bli ombord på skipet for å lese og slappe av, sånn som på den andre sjødagen.

Dette var synet som møtte meg gjennom koøyet om morgenen.

Så mens turtelduene var i land sammen med flesteparten av de andre ombord hadde jeg nærmest skipet for meg selv. Jeg fant meg etterhvert til rette ved bassengkanten, hvor jeg kunne dyppe meg når det ble for varmt, for så å ligge til tørk i solsteken. Jeg kom i prat med ei jente fra London, hun var på cruise sammen med bestemoren sin. Hun het Georgia, men vennene hennes kalte henne George. Jeg fortalte at mellomnavnet mitt, Jørgen, også betydde George (begge er avledet fra det greske navnet «Geôrgios»). Samtalen døde litt etter det.

En vakker dag skal jeg treffe ei jente som lyser opp når jeg trekker frem mine etymologiske anekdoter.

Jeg endte opp like ved bassenget ved «Solarium Bar».

Etter hvert dukket de andre opp, jeg hadde visst ikke gått glipp av stort på land. De hadde blitt tilbudt å ta vanntaxi til den berømte stranden som ligger rett inntil rullebanen på flyplassen, hvor man nesten kan strekke ut hånden og ta på flyene som tar av og lander, men de hadde droppet det. Så mens jeg er inne på den flyplassen så får jeg fleske til med et par kjappe fakta om øya jeg bare beundret fra dekk.

Sint Maarten må ikke forveksles med Saint-Martin, som er den franske halvdelen av øya Saint Martin. Forvirret? Bare vent. Øya fikk navn av ingen ringere enn Christopher Colombus, som seilte forbi på Mortensmesse i 1493. På norsk burde derfor øya hete Sankt Morten. Uansett, mer gjorde han ikke av seg, og spanjolene prioriterte ikke å kolonisere den vesle klatten av land, så nederlenderne slo seg ned der i 1631. Da fikk pipen en annen lyd, og Spania erobret øya under Åttiårskrigen. Femten år senere, etter at Nederland vant sin uavhengighet fra nettopp Spania, mistet spanjolene interessen igjen.

Denne gangen var det Frankrike som ville ha en del av kaka, og enden på visa ble at Nederland og Frankrike delte øya mellom seg. De påfølgende årene var det stadig konflikter om hvor grensen skulle gå, og det går mange sagn og historier om hvordan de ble enige. Vår venn Jakob fra middagsbordet fortalte oss at de sendte ut en roer fra hver sin ende av øya, og der de møttes skulle grensen gå. På nettet leser jeg en annen anekdote om at de sendte hver sin mann ut for å gå så fort de kunne, med tilsvarende resultat.

Panorama fra baugen av skipet. Hovedstaden i Sint Maarten kan skimtes til venstre, mens det vi ser nærmest er bare havneområdet.

Hvordan det enn skjedde så er den nordre delen fransk, og inneholder ca. 60% av landmassen. Det er derimot den nederlandske delen som har flest innbyggere, med drøye 39 000 innbyggere mot ca. 36 400 på den franske delen. Øya ble hardt rammet av orkanen Irma i 2017, hele 95% av bygningene på den franske siden ble ødelagt eller skadet.

Under middagen fikk vi bekreftet at Jakob hadde vært los, blant annet nettopp i Karibien. Han hadde også tatt med seg en utskrift av en oversikt over alle anløpshavnene på turen vår, med hvilke cruiseskip som ligger til kai samtidig med oss, hvor mange passasjerer det er på hvert skip, hvor store de er, og summen av det hele. Det viser seg at han har laget utskriften til oss, så vi kan få beholde den. Ved en av de tidligere middagene hadde vi nemlig diskutert de andre cruise-skipene og deres respektive størrelser og hvor luksuriøse de er. Jakob har god oversikt over dem alle.

Det kan høres ut som jeg gjør narr av dette, men jeg syntes faktisk det var en hyggelig gest. Dessverre glemte jeg igjen arket ved bordet.

Gjett forresten hvem som la seg tidlig igjen. Det tar på å være på ferie.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *