Kategori: Personlig

Dette er bare en kort rapport om hvordan det står til med meg. Jeg er ikke tilgjengelig på Internett for tiden, siden jeg er på Åsta (et kjapt blikk på oppgavelinjen forteller meg at jeg er tilkoblet ved 28.8 kbps, det er hardt). Sommeren har vært treg så langt, det har vært dårlig vær og mye gress. FIFA 2005 var morsomt i én sesong, og det er ikke noe gøy å begynne fra begynnelsen i Burnout 3. Det skulle vel oppsummere alt i grove trekk. Jeg har i det minste fått lest et par bøker. Og jeg fikk C i Digital bildereproduksjon og fargebehandling. Venter i spenning på de resterende resultatene.

Deja vu! Nå er sommeren her. Ferdig med eksamen i WWW-teknologi i dag, og jeg har til og med en teoretisk mulighet til å ha stått. Jeg kunne INGENTING om halve faget, som handlet om JavaServlets og sånne grisete greier. PHP-delen gikk relativt greit, og jeg kan ha berget meg på javascript-delen. Nå skal jeg sitte og være utslått en liten stund til, så skal jeg så smått gjøre meg klar til å dra på grilling i Johan Castbergsgate 35.

Jeg sitter nå på en av datalabene på HiG for å skrive ut noen dokumenter som kan være greie å ha på eksamen i morgen. Lite ante jeg og Sverre om at dette skulle bli en gåtur utenom det vanlige.

For å ta det første først: jeg tok med meg kamera i tilfelle vi fikk se endene igjen. Men idet vi nærmet oss dammen deres merket vi fort at det ville bli uaktuelt, for fem meter unna var det en fyr som holdt på med en motorsag. Dette alene ville aldri vært verdig en post i bloggen, så her følger resten:

Ikke lenge etter, idet vi nærmet oss Daudstudentbakken, kunne vi høre korpsmusikk i det fjerne. Vi trålet oss raskt gjennom de dagene i mai som fordrer korpsmusikk, og konkluderte med at det måtte være snakk om trening til 17. mai. Vi fant også ut at det måtte stamme fra Kallerudhallen. Og ganske riktig, idet vi kommer ned til veien mot skolen, nå berømt for det nyrettede (men ikke nyopprettede) fartsdumpskiltet, så vi at vi kom til å bli gående bak et helt janitsjarorkester. Så ganske naturlig satte vi ned farten, for ikke å havne direkte bak dem.

Vi var allerede enige om at dette ble temmelig sært, da det plutselig dukket opp tre ridende ryttere til hest i tillegg! Og en av dem fikk nesten panikk da den ble passert av orkesteret. Men til tross for dette bestemte de seg for å følge etter korpset, så den siste biten frem til skolen har vi følgende scenario: Et janitsjarorkester med bannere og norske flagg foran, tre hester, hvorav en med vogn, og Sverre og meg noe fortumlet bakerst, febrilsk opptatt med å ikke se ut som idioter. Jeg aner ikke om vi greide det, men det var en lettelse å komme frem til det punktet hvor kortesjen gikk én vei og vi en annen.

Men bare for å runde det av så sitter det selvsagt en gjeng med tullinger på laben vi valgte oss ut, og spiller av diverse teite videoklipp med lyden på fullt. Nå er vi endelig ferdig med vårt oppdrag her, og Sverre maser på at jeg skal gjøre meg ferdig, så dette er ikke et blivende sted.

… og åtte. I dag hadde vi sesongens fjerde grilldag, nøyaktig åtte dager siden sist. Faktisk har det gått åtte dager mellom hver gang vi har grillet, en tradisjon vi akter å gjøre vårt ytterste for å fortsette med. Det betyr at neste grilldag sannsynligvis blir neste lørdag. Hvis været holder, selvsagt. Det holdt med nød og neppe i dag. Deltakerne var Kristian, Amund, Sverre og meg selv, med en uventet gjesteopptreden av Bjørn, Lars og Rune etterhvert. Men de sviktet stort ved å ha vært på MacDonalds først.

I forbindelse med «Hitchhiker’s Guide to the Galaxy»-filmen som kommer ut i disse dager hadde Dagbladet et nettmøte med en av oversetterne av boka, Sverre Knudsen. Jeg sendte inn et meget kritisk spørsmål, angående noen svært skrikende oversettelsesfeil i de to første kapitlene, som forøvrig ligger til fri nedlasting fra samme side som nettmøtet. I etterkant kan jeg kanskje medgi at tonen var litt skarp, men dette er et følsomt punkt for meg, og tydeligvis også for Sverre Knudsen. Her er spørsmålet jeg stilte:

Hei. Jeg må si at jeg har svært lite til overs for din oversettelse av Hitchhikers Guide To the Galaxy. Douglas Adams har en meget raffinert måte å skrive på, så jeg må medgi at det er vanskelig å få det til å høres like bra ut på norsk, men likevel er det noen ting som burde vært unngått. Kall meg gjerne en flisespikker, men det er sånne språklige bommerter som virkelig ødelegger oversettelsen din.

Spørsmålet mitt er: Hvordan rettferdiggjør du følgende oversettelser:

«Don’t Panic» ble til «Ingen grunn til panikk». Riktig oversettelse skal være «Ikke få panikk». Ikke slurv med et av hovedpoengene i boka, spesielt ikke når det er en del vitser som dreier seg om akkurat denne setningen og måten den er formulert.

«The Celestial Home Care Omnibus» ble til «Den himmelske hjemmehjelpbussen». Ringte det ikke en bjelle hos deg her? Burde du ikke sjekket litt nærmere? Riktig oversettelse ville være noe i nærheten av «Den astronomiske gjør-det-selv boka». Jeg har ikke så mye til overs for de andre oversatte boktitlene dine heller, men nok om det.

«gold brick» ble til «murstein av gull». Jeg skulle tro at det her er snakk om en gullbarre.

Jeg eier ikke den norske oversettelsen, så dette er de jeg fant frem til etter å ha lest kapitlene Dagbladet la ut.

Etter at jeg hadde sendt inn spørsmålet lurte jeg på om jeg i det hele tatt ville få et svar, med tanke på den skarpe tonen. Men utrolig nok, jeg fikk et slags svar. Jeg vil gjerne overlate leserne av dette innlegget til å kommentere det, for jeg finner virkelig ikke ord:

Ja vel, ,men det var i hvert fall godt du fikk det ut. Proev aa lese hele boka, si hva du synes om helheten, saa skal jeg svare paa pissekonkurransen din ogsaa.

sverre

Jeg leste aldri ut oversettelsen hans, jeg ble altfor frustrert. Jeg begynte faktisk på en egen oversettelse, men kom aldri særlig langt (dette var rett før matematikkeksamen på videregående). Dette begynner altså å bli en god stund siden, og det er en del dårlig språkbruk fra min side. Hovedgrunnen til det er nok at jeg prøvde så godt jeg kunne å matche Adams’ avanserte språkbruk, men en elev på videregående skole kan ikke klare dét. Men jeg tør påstå at mine oversettelser av boktitlene og andre småting er mye bedre enn det Sverre Knudsen har prestert.

Boktittelen? Jeg ville ikke at min oversettelse skulle hete det samme som Sverre Knudsens, og vi har ikke noen tradisjon i Norge for å kalle bøker for «Haikerens guide til ditt-og-datt». Jeg føler at en guide for haikere heller ville hett «haikeguide».

Nå har jeg nettopp kommet inn igjen i leiligheten min etter at brannalarmen gikk to på tre. Først trodde vi at vi skulle få skrudd av faenskapet ved hjelp av det nye kontrollpanelet nede i lobbyen, men den gang ei. Det kan riktignok forstås at det er sånn, potensiell felle som det er. Vi fikk i det minste se hvor alarmen var utløst, så jeg og Amund gikk for å undersøke. Heisen gikk, som vanlig, til tross for at alarmen sto og gikk. Det skal selvsagt ikke skje. Det var noen i 912-916-gangen som var synderen denne gangen, noe som sikrer niende etasje en noe tvilsom rekord: alle hybelgangene der oppe har nå klart å utløse det nye alarmsystemet.

Vi trodde at brannvesenet skulle dukke opp, men der tok vi også feil. Etter et kvarter med infernalsk bråk bestemte jeg meg for å ringe Arne. Jeg ble nødt til å ringe hustelefonen hans, og vekte nok dessverre hele huset. Men må man så må man, man må regne med litt svinn. Alarmen ble skrudd av på noe som tross alt ble rekordtid: tjue minutter etter at alarmen gikk. Nå skal jeg legge meg, for i morgen må jeg tidlig opp for å rekke en buss til Elverum. Jeg skal hjem for første gang siden påskeferien. Skal bli godt å sove i en seng der jeg kan være trygg på at alarmen ikke skal gå midt på natta.

Procrastinate Pro*cras»ti*nate, v. t. imp. & p. p.
Procrastinated; p. pr. & vb. n. Procrastinating. L. procrastinatus, p. p. of procrastinare to procrastinate; pro forward + crastinus of to-morrow, fr. cras to-morrow. To put off till to-morrow, or from day to day; to defer; to postpone; to delay; as, to procrastinate repentance. –Dr. H. More.
–1913 Webster

I dag har jeg fått utlevert to nye prosjekter som skal være ferdige den første uken i mai. Det første prosjektet er i og for seg greit, bare jeg plager foreleseren nok. Det går ut på å ta rådata fra en CMOS-brikke på et digitalkamera og gjøre det til et så pent bilde som mulig.

Det er det andre prosjektet jeg fikk utlevert i dag som kommer til å gi meg svettetokter de neste par ukene. Det er så ille at jeg ikke vet hva jeg skal si engang. Det må nevnes at foreleseren i faget er helt ubrukelig og sier aldri noe nyttig i forelesningene, men likevel forventer han av oss at vi skal ekstrapolere det vi trenger ut fra det usammenhengende mølet han kommer med.

Altså, noen forelesere tar små avsporinger fra stoffet underveis for å live opp forelesningen. Små vitsetegniner, videoklipp eller anekdoter er en bra løsning. Denne foreleserens avsporinger er regelrette avsporinger, i ordets rette forstand. Togulykker. Katastrofer. De skaper bare forvirring, og i den grad de er underholdende så er det helt ufrivillig. De som har hatt forelesninger med denne mannen vet hva jeg snakker om. Men nå sporer jeg selv av her. Meningen jeg prøver å få frem er at vi, i løpet av de ytterst få forelesningene vi har hatt om dette stoffet, ikke har fått noen som helst forutsetninger for å utføre oppgaven vi er pålagt. For å oppsumere: jeg har meget lite til overs for denne mannen fra før av, og det ble ikke bedre nå.

Og på toppen av dette er det umulig å begynne med noen av disse siste prosjektene før den 20. april, for det er førstes da vi er ferdige med prosjektet i Systemuvikling som jeg har nevnt tidligere.

Dette betyr antageligvis også at jeg ikke kan komme hjem neste helg heller, som jeg egentlig hadde planlagt.

Åh, jeg må nesten nevne:

Fra: Vegard

Kunne du tenke deg å sitte i Sopp-styret?

Mitt svar

Hmmm. Er jeg nødt? Hvis dere sliter, så…

Fra: Vegard

Vi sliter… :)

Mitt svar

Ok da. Det ryktes at det er lønnet.

Fra: Vegard

Det stemmer. Ca. 10.000,-

Mitt svar

Solgt;)

På vei opp fra skolen i dag kunne jeg ikke unngå å legge merke til at det var ypperlig grillvær. Solen skinte fra nesten skyfri himmel og det var så godt som vindstille. Jeg nevnte dette for Sverre, som først var skeptisk, men innen vi var oppe på Sørbyen var han overbevist: her måtte det grilles. Så vi trommet sammen de vi fikk tak på for å sparke igang grillsesongen først som sist. Så ble det altså til at Sverre, Amund, Kristian, Ole Richard, Jøran og jeg satte oss til på den store verandaen på Sørbyen. Men på den korte tiden som hadde gått siden Sverre og jeg kom hjem hadde det begynt å blåse opp, så det ble en – tjah, hva skal man si – interessant operasjon.

Engangsgrillene ble hypervarme på grunn av den sterke vinden, så pølser ble svidd på rekordtid. Papptallerkener, plastposer, papirruller, lomper, alt som ikke var forankret på en eller annen måte ble tatt av vinden, og mot slutten var det så ille at selv engangsgrillene ikke lå rolig, noe Kristian bittert fikk erfare. Men, som han selv sier, «man må regne med litt svinn».

Vinden til tross, det var veldig hyggelig å grille, og nå håper jeg vi har satt et eksempel for de andre på blokka. Selv skal vi prøve igjen til helga, og satse på litt roligere vindforhold.

Jeg må parafrase Sverre: Å legge inn Frozen Bubble var en usedvanlig dårlig strategisk beslutning i disse systemutviklingsprosjektdager. Men nå er jeg forhåpentligvis ferdig med det for en stund, for jeg tok endelig brett #100 nå nettopp. Ikke la dere lure av tiden, jeg startet spillet i går en gang, og har hatt det på pause i lange perioder.