Einars blogg

De siste dagene har gått med på å planlegge pakking, kjøpe inn ting som mangler, teste utstyr og planlegge litt mer pakking (gjerne påfulgt av enda en runde med handling). Jeg har ikke satt meg noe budsjett, men prøver å ikke gå helt berserk med alt mulig unødvendig tøys. Likevel har jeg endt opp med noen ting som jeg sikkert kunne klart meg fint uten:

• Solcellepanel for lading av USB-dingser
• Plastlomme for kart
• Bear Grylls overlevelses-sett(!)
• Vannflaske med innebygget vannfilter
• Vandrestaver i karbonfiber
• Konsentrert såpe

Av store innkjøp av den essensielle sorten så har jeg kjøpt telt, sovepose, liggeunderlag, kokeapparat (Primus OmniFuel), tursko, regntøy, superundertøy, ullundertøy, nytt undertøy i kunstfiber (som tørker fortere, puster bedre og er bedre til å transportere vekk fuktighet), nye turbukser, en turjakke og en ny shorts. Klærne pakker jeg oppi en 30-liters vanntett pakkesekk. Småting må også være med: batteripakker til de evinnelige dingsene, myggmiddel, solkrem, førstehjelp-sett, ymse gnagsårplaster, fyrstikker, håndkle, mikrofiber-kluter, kniv, klesklyper og hodelykt.

Og selvsagt har man kjøpt den største og mest solide sekken som er på markedet: Norrøna Recon Pack, som etter sigende er utviklet i samarbeid med norske, svenske og danske spesialstyrker. Som tidligere nevnt har vi tatt sekken med på noen test-turer, og den ser ut til å være verdt prisen.

Selv om jeg skal drasse med meg et solcellepanel så har jeg ikke planlagt å være voldsomt mye online underveis. Mobiltelefonen min er et batterisluk uten like, og klarer seg sjelden gjennom en dag uten å få litt klatt-lading, så jeg skal plukke ut SIM-kortet fra den og putte det inn i en Nokia 100 i stedet. «Smart»-telefonen skal bli med, men vil være avslått mens jeg går. Laptopen skal også bli igjen hjemme, men siden jeg har planlagt å blogge og ta bilder så blir nettbrettet med som erstatning. Siden jeg avskyr å skrive på skjerm, rotet jeg også frem et BlueTooth-tastatur fra en skuff.

En Kindle skal også få være med, og jeg håper å ha viljestyrke nok (eller dårlig nok mobildekning) til å bruke den mer enn nettbrettet.

Mye av utstyret jeg har kjøpt inn i det siste er av det lettvektige slaget, og den innsparte vekten skal jeg investere i å få med speilreflekskameraet. Med objektiv så veier det hele 1.6 kg, så det kan godt hende jeg kommer til å angre på den avgjørelsen underveis, men det får bare være. For nesten et år siden kjøpte jeg et Eye-Fi-minnekort, som lar meg synkronisere bilder over til nettbrettet trådløst. Det har ligget og samlet støv, men kommer omsider til sin rett nå. Dermed bør det være mulig å få lagt ut noen bilder underveis, sammen med noen velvalgte ord om hvor fælt vi har det på tur.

I dag handlet vi inn noen poser med «Real turmat», sånne frysetørkede matposer som man bare heller varmt vann oppi, så har man et måltid. Det er dyrt, men det er nok innmari greit å ha i bakhånd hvis vi ikke får tak i mat på annet vis underveis. Jeg skal også ta med noen poser med nudler, samt en pose med havregryn, så vi skal nok ikke sulte ihjel underveis. Planen er også å stanse på butikker ved anledning og kjøpe med ferskmat som egg og bacon.

Det eneste jeg mangler nå er en hatt av noe slag, helst noe med bred brem for å beskytte øynene og nakken. Sportsbutikkene fører ulike typer sydvest-aktige mygg-luer, men jeg har ikke veldig lyst på en sånn. I verste fall får jeg kjøpe en skyggelue på Oslo S på søndag.

Det er ikke akkurat noen hemmelighet lenger, og nesten alle jeg har nevnt det for har mer eller mindre forlangt at jeg skal blogge om det, så her er den offisielle kunngjøringen: I sommer skal jeg gå langs Pilegrimsleden i to uker. Sånn. Da har jeg skrevet det på Internett, så nå blir det umulig å sno seg unna(?)

Faktisk har jeg vært forpliktet til å ta turen en ganske god stund allerede. For det første fordi jeg ikke skal gå alene; min gamle venn Amund skal også utsette seg selv for denne ukarakteristiske sommeraktiviteten. Vi har diskutert dette i mer enn ett år, men det var ikke før nå i vår at vi tok den endelige avgjørelsen og begynte å planlegge for alvor.

For det andre så har jeg de siste to ukene investert en hel del penger i utstyr som jeg trenger. Så langt har det blitt nye tursko, telt, sovepose, liggeunderlag og ikke minst sekk. Såpass mye penger har gått med at det er umulig å trekke seg nå. Fortsatt gjenstår det noen småting, jeg må blant annet ha litt mer klær som egner seg mer for å gå rundt i skogen enn for å sitte og slite ut en sofapute. Jeg har et vagt håp om å raide skapet til far for å få tak i stormkjøkken og et par andre tur-ting som jeg mangler, men i teorien skulle jeg kunne lagt ut allerede nå og klart meg relativt greit.

For å berolige de som kjenner meg godt; jeg er i ganske mye bedre form enn jeg var for så sent som et år siden. Det samme er Amund. Vi har til og med brukt den siste uka på å ta noen prøveturer med full oppakning, og i går gikk vi også langs den faktiske Pilegrimsleden i noen timer. Det har seg nemlig sånn at en del av leden går gjennom Gjøvik.

Vi gikk til vi fant igjen hagen til en kollega av Amund, hvor vi stanset for å prøve å slå opp hver vårt telt. Planen var at Amund skulle låne mitt gamle tunnel-telt, mens jeg skulle prøve det nymotens superlette teltet mitt. Amund ga opp bare av å se hvor mange deler teltet besto av, og bestemte seg der og da for å investere i et nytt telt selv i stedet. Kanskje like greit, for teltet veier 4.5 kg, mens mitt veier 1.1.

Det var ikke dermed sagt at teltet mitt var voldsomt mye enklere å slå opp, i hvert fall ikke for en som ikke har slått opp et telt på 15 år. Instruksjonene var alt annet enn tydelige (fire tegninger, ingen tekst, og nesten umulig å se hva det er de prøver å demonstrere). Det ble ikke noe bedre av at jeg hadde masse tilskuere. Jeg tok ikke tiden, men jeg brukte nok totalt en time før teltet sto ferdig, inkludert tiden det tok å gjøre et desperat søk på YouTube om det var noen som hadde lagt ut video av hvordan man slo opp telttypen min (et McKinley Aero 2, siden du spør).

Så hva er egentlig planen? Vi legger ut fra Middelalderparken i Oslo neste søndag, 19. juni. Så går vi nordover langs det som heter Gudbrandsdalsleden frem til Hamar. Når vi kommer frem dit skal vi ta oss over til Rena, enten med buss, tog eller skyss av hjelpsomme foreldre. Fra Rena skal vi følge Østerdalsleden, og så ser vi hvor langt vi kommer. Poenget er ikke å nå frem til et bestemt punkt, men snarere å gå i to uker, ute i skogen. Uten å dø. Jeg kommer til å legge laptopen igjen hjemme, men skal se om jeg finner en løsning for å oppdatere bloggen underveis likevel.