Forfatter: Einar Jørgen Haraldseid

Apple og support

Det er en dårlig skjult hemmelighet at jeg ikke har mye til overs for Apple og deres forretningsmodell og ustabile programvare. Et smertefullt eksempel: de siste månedene har jeg intet mindre enn tre ganger opplevd at alarm-funksjonen på min iPhone har blitt slått ut av sånne sjokkerende og uventede hendelser som overgang til vintertid og årsskifter.

Men dette innlegget skal ikke handle om iPhone, det skal handle om et annet av mine «bomkjøp». Vel, det er kanskje urettferdig å kalle det bomkjøp riktig enda, for egentlig er jeg tålelig fornøyd med min 13″ aluminiums-MacBook. Det er kanskje den peneste laptopen som er laget, er akkurat passe stor, og er den maskinen jeg bruker mest til foto-hobbyen min. Men det dukket opp skjær i sjøen da batteriet begynte å krangle rett før nyttår.

Det som skjer er rett og slett at maskinen slår seg av kort tid etter at jeg drar ut strømkabelen. Batteriet indikerer at det er fulladet, og batterihelsen er meget god (over 90% av design-kapasitet). Når jeg så slår på maskinen igjen (med strømkabelen i, for den nekter å starte uten), viser batteriet ca. 80% ledig kapasitet. Macen selv ser også problemet, og gir meg en melding om «Service battery» på batteri-indikatoren.

Dette er jo en ganske rett-frem-sak: defekt batteri. Ikke noe å blåse seg opp over, det kan hende den beste. Jeg har en treårig AppleCare-plan på denne maskinen, som går ut i 2012, så dette burde vel ikke være noe problem? Så, her er i korte trekk den brukeropplevelsen jeg forventet:

  1. Ring Apples supporttelefon for Snille Kunder som har kjøpt AppleCare.
  2. (Tast gjennom irriterende telefonsvarer, dette vet jeg man aldri blir kvitt. ALDRI).
  3. Presentere seg og oppgi serienummer.
  4. Informer om at batteriet er defekt, oppgi feilmelding og litt nøkkeldata om batteriet fra System Profiler.
  5. Oppgi adresse for tilsending av nytt og fungerende batteri.
  6. SUCCESS!

Burde ikke ta mer enn toppen ti minutter, inkludert ventetid.

Jeg forventet IKKE dette:

  1. Bruk et par minutter på å klikke litt frem og tilbake for å finne telefonnummer til support. Ikke eget nummer for min dyrekjøpte AppleCare-plan? Uh-oh.
  2. (Tast gjennom forventet telefonsvarer-tjeneste som opplyser meg om at det er hjelp å finne på Internett (jo takk, det var sånn jeg fant nummeret deres), og at samtalen kan (vil) bli tatt opp).
  3. Presentere seg, forklare kort om problemet og oppgi serienummeret. Vente en stund.
  4. Repetere problemet, utdype at det ikke gjelder at batteriet ikke tar til seg lading.
  5. Repetere problemet, utdype at maskinen slår seg av mens batteriet fortsatt indikerer over 80% strøm.
  6. Nei, jeg har ikke noe annet batteri å prøve.
  7. Oppgi batteri-detaljer fra System Profiler. Leter lenge og vel etter et tall som ikke finnes i min liste, finner etterhvert ut at det er batterikapasitet i mAH man er ute etter.
  8. (Hvorfor vil ikke Apple-support stole på det OSX sier om at batteriet er defekt? Hva er da vitsen med den feilmeldingen?)
  9. Endelig overbevist om at batteriet er defekt, men får ikke lov til å sende ut batteri, må konferere med en kollega.
  10. Ventemusikk.
  11. Dette var visst ikke en sak 1. linje kunne hjelpe med, må over til en annen person.
  12. Repetere problemstillingen, nye presiseringer.
  13. Gjenta tall fra System Profiler. Må sjekke litt ting.
  14. Ventemusikk.
  15. Slå av maskinen, ta ut batteriet, hold inne power-knappen i fem sekunder (WTF?)
  16. Start maskinen igjen. Joda, systemet sier fortsatt at batteriet er defekt.
  17. ENDELIG enighet om at batteriet er defekt.
  18. Men vi må ha depositum for å sende deg et nytt. WTF?
  19. Oppgi kredittkortdetaljer. Ca. 800,- er nå reservert på mitt MasterCard.
  20. Oppgi adresse.
  21. God helg.

Total tid: 35 minutter. Og da ble jeg fortalt at jeg var heldig som slapp den 30 minutter lange telefonkøen de hadde hatt den dagen. Gratis tips, Apple: kanskje dere ikke hadde hatt 30 minutter telefonkø hvis dere tok en titt på mitt utkast til en forventet kundeopplevelse?

Det jeg egentlig reagerer mest på her er at de faktisk ville ha kredittkortdetaljer av meg, og reserverte beløpet for et nytt batteri på kortet, «i tilfelle jeg ikke returnerte det defekte batteriet». Snakk om å mistenkeliggjøre sine kunder. Fuck you too, Apple.

Mini-anmeldelse: Blond og blondere

Rett oppunder jul hvert år inviterer IMT på «julekino», hvor målet (tilsynelatende) er å vise en film som er så inspirert dårlig at den blir morsom. Selv har jeg hatt æren av å få være med på denne tradisjonen de siste tre årene.

Skjermbilde fra filmen Plan 9 From Outer Space, en gruppe mennesker som ser litt forvirret ut
«One thing's sure: Inspector Clay is dead — murdered — and somebody's responsible!»

I 2008 så vi den fantastiske Plan 9 From Outer Space, og i fjor det norske makkverket Showbiz med Tom Mathisen, Herodes Falsk, Anette Stai, Marius Müller og en rekke andre usannsynlige norske B- og C-kjendiser fra 80-tallet. I år ble lista muligens lagt litt for lavt, med Blonde and Blonder.

Denise Richards og Pamela Anderson spiller Dawn og Dee, to hjelpeløst dumme blondiner som på uforklarlig vis (bokstavelig talt, jeg skjønte ikke hvordan det skjedde) blir forvekslet med leiemorderne The Cat og The Kitten, som selvsagt er brunetter. De får i oppdrag å «ta seg av» (take out) en viss Mr. Wong (han er sikkert fransk, hvis han ikke muligens er italiensk), og legger ut på det de tror er et eskorteoppdrag. Eller noe i den dur.

Filmplakat for filmen Blonde and Blonder
Ikke se denne!

De såkalte filmskaperne har visst en greie for åndssvake tospann, for det er ikke bare katten og kattungen som er ute etter stakkars Dawn og Dee, men også et par håpløse politietterforskere og to enda mer hjelpeløse mafia-håndlangere. Disse radarparene glimrer stort sett med sitt fravær, så det er Pamela og Denise som står for brorparten av de platte vitsene. Vitsene blir ikke bedre av at de nevnte damemenneskene klarer å underprestere som skuespillere i denne filmen.

Filmens komiske høydepunkt er kanskje da jentene blir med en svingdør rundt et par ganger. Eller da kjæleskilpadden deres gjemmer seg under senga mens de øver på et dansenummer. En løpende vits er i hvert fall at blondinene ikke vet forskjellen på høye og lave tall, eller om ni måneder er mer eller mindre enn et år. Det er stort sett dette nivået vitsene ligger på.

Scene fra filmen Jay and Silent Bob Strike Back: fire jenter i trange lærdrakter
Heller dette enn Blonde and Blonder

Med tanke på valget av skuespillere så skulle man kanskje tro at filmen i det minste var severdig med lyden avslått, men man har åpenbart satset på å holde aldersgrensen så lav som mulig, så det er ikke engang noe særlig med hud å se. Faktisk er det de farlige brunettene som står for det mest sexy innslaget, da de stort sett opptrer i ettersittende lærdrakter. Men vil jeg se slikt så setter jeg heller på den hysteriske Jay And Silent Bob Strike Back.

Denne filmen havner rett og slett på min «bunn fem» over tidenes dårligste filmer. Den var rett og slett så dårlig at jeg måtte skrive dette innlegget …

DHL og fakturaer

Det er ikke ofte jeg oppfører meg som en vanskelig kunde, men i dag hadde jeg en noe uventet opplevelse i forbindelse med en faktura fra DHL, så jeg måtte bare. Den siterte teksten burde vel egentlig være selvforklarende (sendt inn via webskjema på dhl.no/kontakt):

Kjære DHL,

jeg ble ikke lite forundret da det i dag dumpet ned et inkassovarsel fra dere (1. purring, med trussel om at dere går til inkasso om FJORTEN DAGER!), dette på en faktura som ble utstedt av dere for noe over to uker siden. Jeg hadde ikke sett på datoen på den, for jeg regnet med at fristen ville tillate meg å motta min månedlige lønn først.

Jeg er på vei inn i nettbanken nå for å gjøre min rutinemessige fakturabetaling, og skal selvfølgelig betale deres faktura, men jeg føler det er på sin plass å uttrykke min misnøye over deres bruk av betalingsfrister på en så lite som en uke (fra fakturadato, altså ikke fra det tidspunktet det er fornuftig å regne med at jeg i det hele tatt har mottatt fakturaen). Jeg hadde i praksis fire-fem dager på meg på å betale.

60 kroner i gebyr etter en så kort frist er helt tullete, og jeg håper inderlig for dere at slik praksis ikke er det som holder hodene deres over bunnlinjen.

Skjerpings!

Hilsen Einar Jørgen Haraldseid

PS: hadde det drept dere å tilby en e-postadresse man kunne henvende seg til istedet for sånne håpløse webskjemaer?

Kindle vs. Kindle

IT-tjenesten har nettopp investert i to eksemplarer av de nye Kindle-versjonene, en DX og en vanlig med kun WiFi. I dag stjal lånte jeg med meg sistnevnte hjem for å sammenligne den med min egen versjon fra forrige versjon, og jeg er rett og slett forelsket. Den nye Kindle er lettere, raskere, mindre, har bedre kontrast og har til og med mer fornuftig knappe-layout.

Noen som vil kjøpe en gammel Kindle? Den er i perfekt stand, og har originalt lær-omslag (jeg kledde av den for å ta bildet under).