«MmmmmuuuuuUUUUHHH!»
Jeg hadde i går kveld fått beskjed om at det var mulig at jeg kom til å bli vekket av hanegal tidlig på morgenen, men dette var en hane jeg ikke hadde vært ute for før. Jeg sjekket klokka, det var altfor tidlig til å stå opp, så jeg ble liggende og høre på de artsforvirrede hanene i en times tid før jeg ga opp og begynte å pakke meg ut av soveposen.
Det var helt nydelig vær, men fortsatt ganske kjølig i luften. Jeg dro frem primusen igjen, laget meg havregrøt og satte meg på trappa og spiste den mens jeg så meg rundt etter morgenens bråkmakere. Nå var de verken å se eller å høre, og kort etter kom forklaringen – bonden selv kom gående forbi og hilste god morgen, det var tydeligvis flere som var opptatt med frokost akkurat nå.
Jeg tok meg god tid med morgen-stellet. Spesielt føttene måtte jeg bruke mye tid på, de var ganske såre og ømme etter gårsdagens vandring. Jeg skrubbet vekk alt limet fra utslitte gnagsårplaster og la på nye plaster. Jeg la også merke til en ny, enorm vannblemme på siden av hælen. Etter at jeg var ferdig med lappingen hadde jeg bare étt skikkelig plaster igjen. Med tanke på værvarselet smørte jeg meg godt inn med solkrem før jeg pakket vekk toalettsakene.
Klokka rakk å bli ti på ti før jeg la ut på landeveien igjen. Trenden gikk fortsatt litt oppover, og langs veien så jeg flere kyr, blant annet ei ku som sa «mø». Sånn skikkelig «mø». Etter en knapp time brøt leden plutselig ut fra grusveien jeg hadde fulgt i mange timer og forsvant inn i skogen. Endelig!
https://www.instagram.com/p/BG_mDd2DHgV/
Det var deilig å gå langs skogsstier i solskinnet. Mens jeg gikk satte jeg på min nye favorittpodcast, og alt var rett og slett ålreit. Mobilen varslet meg om at det var møte for alle på IT-tjenesten, så jeg tok en selfie og sendte til dem på Snapchat. Jeg følte det var det minste jeg kunne gjøre.
Men så lenge var Einar i paradis. Jeg kom ut igjen på en asfaltert vei, og siden jeg går leden baklengs så fikk jeg først nå gleden av å vite at skogsstien jeg hadde fulgt het «Purkesvea».
Asfalten var nå kommet for å bli, og etter litt begynte nedstigningen mot Moelv. Dette skulle vise seg å bli dødsstøtet for føttene mine, både det nyeste gnagsåret og neglen på stortåa mi begynte å verke ganske kraftig.
Jeg merket at det tok lenger tid å komme seg ned fra åsen enn jeg trodde, og flyttet mentalt dagens mål fra å nå fram til Hamar til å nå fram til Brumunddal.
Jeg brukte to timer på å komme meg ned til Moelv sentrum, og måtte ta hyppige pauser for å kjøle ned bena. Rett etter at jeg passerte skiltet som det sto «Moelv» på, dukket det opp en liten avstikker til «Tolvsteinringen». Jeg ble nysgjerrig og gikk for å undersøke. Dette viste seg å være «Moelvs Stonehenge», tolv relativt store kampesteiner dandert i en fin sirkel. Jeg tok et 360-graders bilde som kan sees her.
På vei inn til sentrum begynte jeg å få bange anelser om at dagens vandring muligens måtte kortes ned litt. For det første ankom jeg Moelv to timer senere enn jeg hadde sett for meg, og for det andre begynte høyrefoten virkelig å si fra. En av de vage planene jeg begynte å legge mens jeg gikk i solsteiken var å ta bussen til Brumunddal og finne på noe med Anita og André som bor der. Jeg sendte en snap til Anita for å høre om hun visste om noen bra badeplasser i Brumumddal.
Jeg fikk ikke noe svar, men satte likevel kursen vekk fra leden og inn mot Moelv sentrum. Jeg trengte uansett en matbit og en lang pause, klokka hadde rukket å bli to.
Med tanke på den farten jeg hadde nå ble målpasseringen mentalt flyttet til Rudshøgda.
På mine såre føtter tok det ytterligere tjue minutter før jeg haltet inn mot «bykjernen» i Moelv, og der var det uventet mye liv med masse boder og folk i gatene. Det var tydeligvis Moelv-dagene. Jeg gikk mot den første boden, og rett over krysset jeg var på vei inn i fikk jeg plutselig øye på Anita!
Humøret steg mange grader, og Anita sa hun hadde lurt litt på om hun kom til å se noe til meg siden hun hadde et ærend i Moelv. Det viste seg at Anita også var sulten, så vi bestemte oss for å finne en kafé.
Etter et bedre måltid (inkludert softis for min del) viste Anita meg veien til apoteket så jeg fikk kjøpt en ny ladning gnagsårplaster, jeg hadde en mistanke om at jeg kom til å trenge dem. Så tok vi farvel og jeg begynte å lete etter leden igjen. Klokka var blitt ti på fire.
Det var ikke så vanskelig å finne igjen leden, det var bare å finne vannkanten. Men så ble det verre å følge den igjen. Det var det samme gamle problemet med at markeringene er myntet på de som kommer sørfra og skal nordover, og det er sjelden utvetydig hvilken vei man skal ta i kryss hvis man kommer i den andre retningen.
Det spilte dog liten rolle, jeg visste jeg skulle holde meg mellom E6 og Mjøskanten, så jeg snublet fort inn på leden igjen. Så gikk leden inn på en campingplass, og jeg ble grundig forvirret igjen, men trikset var igjen å holde kursen sørover, og etter å ha fulgt gjerdet en stund fant jeg igjen en sti med det kjente merket.
Selv om jeg nå hadde gått på grus en stund var det ikke lenger noen tvil om at jeg måtte avbryte snart. Storetåa sendte tydelige signaler om at nok var nok, så da jeg igjen kom over på et langt asfaltstrekke innså jeg at jeg måtte flytte målet for dagen en siste gang, og jeg bestemte meg for å gå til Ringsaker kirke.
Jeg ringte Tryggve og May Ingvild og ba dem komme og plukke meg opp. Jeg hadde tidligere avtalt overnatting hos dem, og de hadde også lovet å komme og hente meg om jeg ikke kom helt frem (taco-kveld ble også nevnt). Jeg nådde frem til ukas siste merkestein klokka fem, og hadde avlagt 30 000 skritt på sju timer.
Mens jeg ventet på å bli plukket opp satte jeg meg på en benk med utsikt mot kirken. Ved siden av meg satt det en gammel mann, og vi satt og småpratet litt om kirka, arkitekturen, hvor gammel den var, hvorvidt den muligens hadde blitt restaurert en gang i tiden og at rester av noen gamle festningsverker muligens var tatt i bruk i ringmuren rundt kirka.
Mannen gikk hjem til sitt, og jeg ringte far og fortalte at jeg kastet inn håndkleet, og etter en liten stund kom Tryggve og vi dro og spiste taco.
Nå håper jeg at beina tilgir meg de siste dagers mishandling og at de er klar til dyst igjen på mandag. God helg!