I dag er det nøyaktig et år siden min mor fikk hjerneblødning. En lite hyggelig dag å tenke tilbake på, men heldigvis gikk det bra til slutt. Jeg skrev et blog-innlegg den gangen, som pappa fikk meg til å fjerne igjen, fordi han syntes ikke det var greit å ha noe slikt ute uten mammas samtykke. Men i dag har jeg jo heldigvis muligheten til å få dette samtykket, og det fikk jeg. Jeg har lagt den ut på riktig dato, så du finner den her. Et lite utdrag:
Fredag den 17. september må jeg kunne si var den lengste dagen i mitt liv. Jeg ble vekket av at telefonen ringte ca. klokka 08.50. Det var Eivind, lillebroren min, og jeg skjønte med en gang at det var noe galt. Mamma hadde fått et illebefinnende på badet for 40 minutter siden og var nå på vei til Elverum Sentralsykehus i ambulanse. Hun hadde mistet bevisstheten og hatt kramper, og det så veldig stygt ut.
Jeg må presisere at mamma har det bra nå, hun har kommet usedvanlig langt etter den sterke hjerneblødningen hun hadde. Hun både går og snakker, og mange bemerker at man ikke kan se at hun har hatt slag i det hele tatt. Hun liker også å si at det kom noe godt ut av det hele; hun har sluttet å røyke …
Jeg vil gjerne takke alle som har hjulpet mamma frem til dit hun er i dag, spesielt de ypperlige kirurgene ved Ullevål universitetssykehus som klarte å stanse blødningen og reparere den sprukne blodåren. Jeg føler også at pappa fortjener å bli nevnt her. Han har vært intet annet enn fantastisk dette siste året.
Godt å høre at det går bra.