Jeg gir opp

Det virker som om alle guder, gudinner og andre overnaturlige vesener har bestemt seg for å legge kjepper i hjulene mine i dag. Planen var å ta meg en tur til Lillehammer for å besøke mamma, men det prosjektet måtte jeg bare gi opp. For å ta det i rekkefølge:

Guden for glemsomhet lot meg glemme å sende XML-obligen før jeg gikk ned mot byen, i tett samarbeid med gudinnen for aha-opplevelser, som lot meg komme på det halvveis nede i byen. Deretter overtok gudinnen for somling (ja, selvsagt snakker vi her om en kvinnelig guddom, alle vet hvor trege jenter er på badet…) stafettpinnen og lot meg somle såpass at jeg ikke rakk bussen som gikk ett minutt over halv tre.

Jeg tok det ikke så tungt, for en halvtime etter den bussen jeg opprinnelig planla å ta, går det en ekspressbuss. Den bruker E6, og er veldig behagelig å kjøre. Men selvsagt, etter å ha gått ut til bussplassen i god tid, og ha kontrollert at jeg hadde de nødvendige småpengene, og etter å ha betalt sjåføren og satt meg nærmest utgangen for rask avstigning, og etter å ha lest et par sider i Robert Jordans «Winters Heart», kommer selvsagt bussen FEM MINUTTER FOR SENT ned i byen. Dette var ett minutt over smertegrensen for forsinkelser, og jeg kunne bare stå og se på at Lillehammerekspressen kjørte vekk idet jeg gikk av bybussen.

Så dette er min melding til guden for glemsomhet, gudinnene for henholdsvis aha-opplevelser og somling, og ikke minst til trafikklystrollet som sørget for det siste kritiske minuttet med forsinkelse: Jeg gir meg! Jeg tar poenget! Jeg drar IKKE til Lillehammer i dag, OK? Men i morra, hvis dere fortsetter med disse barnslige strekene, da blir jeg skikkelig sint. KAPPISJ?

Makan.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.