Den lengste dagen i mitt liv

Fredag den 17. september må jeg kunne si var den lengste dagen i mitt liv. Jeg ble vekket av at telefonen ringte ca. klokka 08.50. Det var Eivind, lillebroren min, og jeg skjønte med en gang at det var noe galt. Mamma hadde fått et illebefinnende på badet for 40 minutter siden og var nå på vei til Elverum Sentralsykehus i ambulanse. Hun hadde mistet bevisstheten og hatt kramper, og det så veldig stygt ut.

Her følger en litt lang fortelling om det som skjedde hele dagen. Helt nederst forteller jeg i detalj akkurat hva som hadde skjedd, og hvordan det går med mamma, men jeg velger å ta dette kronologisk. Les gjerne nederst først og les videre herfra etterpå.

Det ble bestemt at jeg skulle kaste meg på første buss til Elverum, og jeg begynte å gjøre meg klar. Alle mulige tanker svirret rundt i hodet mitt. Var det kreft? Hadde hun glidd på gulvet og slått hodet? Jeg ringte Amund og vekket ham og fortalte det lille jeg visste. Like før jeg gikk ut døra for å ta bussen ned i byen ringte mobiltelefonen. Jeg husker ikke hva han sa, men jeg fikk ihvertfall sagt at jeg skulle ta en buss som var framme på Elverum klokka 12.40. Så dro jeg ned i byen.

Der ble jeg så stående i regnet mens jeg ventet på bussen. Like før bussen kom ringte mobiltelefonen igjen. Mamma hadde vært på røntgenundersøkelse og fått konstatert hjerneblødning. Nå skulle hun flys inn til Ullevål Sykehus for operasjon der. Jeg var ganske blek om nebbet da jeg et øyeblikk etter satte meg på bussen. Pappa hadde sagt at vi skulle forte oss etter i bil. Han hadde fått tilbud om gratis drosje, men visste ikke helt om han skulle benytte seg av det. Jeg fikk ihvertfall rede på når bussen skulle passere Myklagard, ved Ånestad, der veien svinger av mot Oslo. Så prøvde jeg å ringe pappa igjen, for å si ifra om at jeg var klar til å hoppe av der om det var nødvendig. Jeg kom ikke gjennom, hverken til ham, Eivind eller Solveig Regine.

På en eller annen måte klarte jeg å lese litt i en bok jeg hadde med meg, men jeg husker ikke mye av bussturen. Jeg prøvde å ringe pappa hvert tiende minutt eller så, men kom ikke gjennom før bussen var på Hamar. Da hadde mamma nettopp forlatt Elverum i luftambulanse. Det ble avtalt at jeg skulle ta bussen helt til rutebilstasjonen. Jeg ringte Amund igjen idet bussen passerte Basthjørnet på Elverum. Han hadde sovet, så han hadde ikke fått med seg meldingen jeg hadde sendt om at mamma hadde hatt hjerneblødning. Ellers husker jeg ikke hva som ble sagt.

Endelig på Elverum måtte jeg først fryktelig på do, jeg hadde holdt meg ganske lenge. Da jeg kom ut igjen fra rutebilstasjonen sa pappa at de hadde kommet fram til at vi skulle ta en snartur hjem til Åsta før vi dro til Oslo. Hverken Eivind eller Solveig Regine hadde spist noe særlig, og vi måtte ordne med noen saker, katter måtte mates og så videre.

Jeg husker ikke hvor mye klokka var da vi dro mot Elverum, og bilturen gikk uten problemer, så jeg skal hoppe rett til der vi endelig kom frem til Ullevål. Såpass kan jeg si at det aldri har tatt så lang tid å kjøre til Oslo, til tross for at vi kjørte uten stans. Vi kom til Ullevål rundt halv fem eller noe sånt, men jeg tar kanskje feil. Vi fant fram til operasjonsavdelingen, der intensiv-passientene lå. Der måtte vi vente en liten stund, før vi fikk vite at mamma fortsatt var i operasjon, og at denne ikke kom til å være ferdig før rundt 8. Det var et venterom der oppe, men de så helst at vi ventet et annet sted, siden vi var så mange. Vi gikk ned i første etasje igjen og satte oss i kantina.

Enda mer venting. Av og til gikk vi utenfor for å få litt frisk luft, pappa gjorde noen telefoner, vi fikk avtalt at vi skulle ligge over hos søskenbarnet mitt Elin, som bor like utenfor Oslo, om det skulle bli behov. Jeg ringte litt og sendte meldinger med Amund, Sverre og Martin, mine beste venner. Takk for støtten, gutter!

Klokka ble åtte, og den ble ni. Den ble ti. Vi begynte å bli enda mer bekymret. Kantinen hadde stengt, og vi satt stort sett alene. Endelig, litt etter halv elleve eller noe ringte mobiltelefonen til pappa. Mamma hadde kommet ut fra operasjonen, og vi kunne komme opp og vente der til vi kunne få svar fra legene og eventuelt se innom henne.

Endelig fikk vi snakket med en sykepleier, som kunne fortelle oss litt om hva som hadde foregått. Dessverre var legene som hadde utført operasjonen opptatt. De måtte spise litt, og så gjøre seg klare til ny operasjon. Vi skulle få se innom mamma om en liten stund om vi ville. Vi hadde forståelse for det med legen, men var selvsagt skuffet. Men plutselig kom legen innom likevel, og han kunne fortelle litt mer i detalj.

Mamma hadde fått en blødning i en blodåre som ligger midt mellom de to hjernehalvdelene, et stykke inn fra pannen. Dette skyldtes en opposning, hvor blodet har samlet seg og til slutt hadde blodåren sprukket. Da denne sprakk begynte blodet å renne inn i selve hodeskallen, og trykket som følger av dette presser på hjernen. Sånn jeg forsto det så var det relativt heldig at blodet hadde litt plass å ekspandere til, mellom de to hjernehalvdelene. Da mamma hadde kommet til Ullevål hadde en meget dyktig lege stanset blødningen. Dette var første skritt. Så hadde de konstatert at blødningen var stanset, og først da kunne de gå inn og lette på trykket. Som jeg forsto det var det denne operasjonen som hadde tatt så lang tid, men operasjonen var vellykket. De hadde fått vekk blodet og lagt inn dren og sikkert andre ting som jeg ikke vet eller fikk med meg. Hvordan utfallet vil bli, vet vi ikke enda. Nå ligger mamma i narkose, og situasjonen er alvorlig, men stabil. Siden fredag kveld har det ikke skjedd noen forverring, og det er et godt tegn, så vidt jeg har fått med meg. Med mindre det er noen nye poster etter denne på hovedsiden så vet jeg ikke mer, eller jeg er i Oslo.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.