Jeg gjør så godt jeg kan for å bruke korrekt språk mens jeg er ombord, så jeg ikke avslører meg selv som den landkrabben jeg er. Dermed heter det ikke «vindu», det heter «koøye». Det heter ikke «etasje», det heter «dekk». Det heter ikke «rom», det heter «lugar». Henholdsvis «porthole», «deck» og «cabin» på engelsk, selv om sistnevnte omtales som «stateroom» på moderne cruiseskip. Og ja, ikke minst: vi er ikke på en båt, vi er på et skip.
Dette hadde vært mye enklere om ikke mannskapet ombord til stadighet brukte gale ord og uttrykk. Jeg liker å tro at det skyldes at de må kommunisere med cruiseturister dagen lang. Jeg tror jeg hadde blitt gal etter meget kort tid hvis jeg hadde jobbet på et cruiseskip og måtte omgås folk som … vel, meg … dagen lang. Hjernen skrus av når man er på ferie.
Når jeg er inne på nautiske ord og uttrykk så har jeg underholdt meg selv med å komme på ord og uttrykk som stammer fra sjøfart, men som har sneket seg inn i dagligtalen: «Gå i dørken» for å besvime, «stopp en hal» når man skal be noen avbryte en eller annen aktivitet, «sette alle kluter til» for å gjøre alt man kan, «splitte mine bramseil» som et mildt kraftuttrykk (er det noen som sier det lenger?), å bli «akterutseilt» når man ikke henger med lenger, og «skvære opp» når man blir enig igjen etter en konflikt. Sistnevnte kommer fra engelsk «square» – et skværseil er et firkantet råseil (tenk vikingskip), og hvis man skal gjøre ting pent og pyntelig til sjøs så skal man sørge for at det fremstår som en firkant når man ser skipet forfra.
Om du også synes at språk og opphavet til ord og uttrykk er interessant så kan jeg anbefale podcasten «The Allusionist».
On with the show.
Dag 7 – torsdag – San Juan, Puerto Rico
Jeg våkner til stadighet mellom seks og sju på morgenen, og da er det som regel ikke så veldig mye spennende å ta seg til, så det blir til at jeg tar meg en løpetur på dekk. Så også i dag. Vi hadde allerede ankommet dagens havn: San Juan, hovedstaden på Puerto Rico, og jeg studerte byen litt mens jeg løp rundene mine. Over byen til høyre kunne jeg skimte en gammel festning, og til venstre strakk det som så ut som gamlebyen seg utover.
Puerto Rico betyr «rik havn», og om du synes det er litt rart at en hel øy blir kalt dét, så blir ikke saken bedre av at øya først het «San Juan Bautista», etter ingen ringere enn Johannes døperen. Det er selvfølgelig vår gamle venn Christopher Columbus som har vært på ferde igjen. Byen vi i dag kjenner som San Juan het opprinnelig «Ciudad de Puerto Rico», som skulle bli noe sånt som «den rike havnebyen». Et eller annet sted på veien byttet altså de to navnene plass, samtidig som de ble forkortet en smule.
Øya og byen var på spanske hender helt fra Columbus’ tid til 1898, da USA okkuperte øya under Den spansk-amerikanske krigen. Amerikanerne hadde bestemt seg for at de trengte en sterkere krigsflåte, og for det trengte de flåtebaser i Karibien. De lyktes der nederlendere og engelskmenn hadde feilet gjennom de foregående 300 årene. Tilbake i 1595 hadde selveste Francis Drake forsøkt å angripe festningen som beskytter havna, men ble slått tilbake.
Det var ut til denne festningen, «Castillo San Felipe del Morro», vi bestemte oss for å gå i dag. Vi fikk et tips av Jakob og Sofie (hvem ellers?) om at det var en veldig fin gåtur langs strandpromenaden. De hadde helt rett. I stekende sol ruslet vi i bedagelig tempo langs stranden, og studerte bymuren som hadde holdt San Juan nogenlunde trygg mot angrep i flere hundre år. Byen kalles «The Walled City» på grunn av disse høye og imponerende murene.
Underveis så vi masse villkatter, men også iguaner som solte seg på klippene og jaktet insekter i det nyklipte gresset nedenfor murene. Det var ikke veldig mange andre som gikk lang stranden, kanskje ikke så rart i den varmen. Gærne nordmenn.
Etter en times tid kom vi frem til festningen, og oppdaget at det kostet penger å komme inn. Det var vi ikke veldig hypp på, så vi gikk tilbake i retning skipet, over land og gjennom byen denne gangen. Vi måtte være tilbake ombord allerede halv to, så vi hadde ikke like god tid som i de andre havnene. På vei gjennom byen så vi mange flere villkatter som lå og sløvet i skyggen under biler og busker. Vi stakk innom en turistbutikk i en sidegate og gjorde unna de nødvendige innkjøpene (kjøleskapsmagneter til Christoffer og Anastasiia, postkort til meg), og navigerte oss deretter tilbake til skipet mens vi tok bilder av statuer, bygninger og parker som vi snublet over på veien.
Allerede før klokka var to kastet båten loss, og vi hadde god utsikt mens båten sakte gled ut fra San Juans rike havn. Resten av dagen ble tilbragt på dekk, helt til sola gikk ned. Hvis jeg ikke blir brun nå er det ikke håp for meg, men alt jeg ser er at jeg blir rosa.
Dagens middag var turens andre «formal night», så vi troppet opp i penklærne og fant veien til bordet. Der var det ingen Jakob og Sofie å se! Mysteriet ble oppklart da servitøren vår kom, og kunne opplyse om at han hadde sett dem sitte ved kapteinens bord. Selvfølgelig, krake søker make. Middagen ble stille og rar uten alle sjøfarts-historiene til Jakob.
Etter middag gikk vi en runde rundt skipssiden, før jeg trakk meg tilbake til lugaren for å skrive på bloggen. Det tar tre-fire timer med hvert innlegg, blant annet fordi det tar lang tid å laste ned og laste opp bilder. Jeg har betalt for en internett-pakke som blant annet skulle åpne for strømming av video, men det har vist seg å være en sannhet med modifikasjoner. Det holder i det minste til å sende bilder i Snapchat, slik at jeg kan minne folk om hvor fælt jeg har det.
Dag 8 – fredag – Labadee, Haiti
Da jeg våknet kjente jeg at skipet fortsatt var i fart, som var uvanlig for en dag som skal tilbringes i havn. Under morgenens løpetur stakk jeg derfor opp på dekket som ligger i baugen for å se om jeg kunne få øye på land, og ute i det blå kunne jeg ganske riktig begynne å skimte Haiti, som er turens siste stoppested før vi vender tilbake til Fort Lauderdale.
Nærmere bestemt skal vi til en havn som heter Labadee, et eksklusivt feriested som drives av Royal Caribbean. Hele stedet er gjerdet inn, og har eget vakthold. Innenfor gjerdet (som vi ikke så noe til, området er svært) finnes det en rekke strender, parker og aktivitetstilbud. Akkurat som ombord på skipet trenger vi bare å bruke vårt «SeaPass» for å betale for mat og drikke inne på området, så settes utgiftene på sluttregningen vår.
Hva navnet «Labadee» angår så stammer det fra franskmannen marquis de La Badie, som slo seg ned her på 1600-tallet. Stedet fikk derfor opprinnelig navnet «Labadie», men dette ble for vanskelig å uttale for anglofone turister, så Royal Caribbean Cruises Ltd. endret like greit stavemåten.
Det var ingen tvil om hvor vi skulle tilbringe dagen: vi skulle på stranden. Christoffer og Anastasiia hadde kommet i snakk med noen i heisen som tipset om at det var best å gå forbi den første stranda, så det gjorde vi. Vi stilte oss opp litt lenger ute og begynte å speide utover havet, og brått dukket en mann opp med tre solsenger til oss, så der ble vi liggende og slikke sol. Med ujevne mellomrom dyppet vi oss i havet og la oss til tørk igjen.
Til lunsj var det grillmat, som ble servert under noen svære paviljonger bak stranden. Det ble en del kø, for de gikk tom for nygrillet kjøtt hele tiden. Det er litt uvirkelig hvor sure amerikanere blir når de må vente på litt kjøtt. «This is outrageous! Ridiculous! I’ve been waiting for TEN MINUTES». Faktisk sitat.
Jeg har unnlatt å snakke for mye nedsettende om mine medpassasjerer, men vi har altså en del digre amerikanere ombord. Til lunsj en dag observerte jeg en dame som spurte en av kokkene om hun kunne få ta med seg en hel grillet kylling i stedet for å måtte ta til takke med ferdig oppdelte biter. Det er folk her som tar med seg iskrem i boblebadet.
Uansett, vi fikk alle mat til slutt, og vi gikk tilbake til stranden. Nå begynte det imidlertid å blåse ganske kraftig, og vindkastene tok med seg sand som pisket meg i ansiktet og fylte ølboksen min. Det ble bare verre og verre, og jeg fant ut at jeg hadde fått nok av sand og sjø for denne gang, og slo retrett til skipet.
Vel ombord innså jeg at jeg hadde et fint lag med sand i ansiktet, jeg må ha vært litt av et syn på vei ombord. Til og med øregangene var fylt av sand. En lang dusj tok unna det meste, og resten regnet jeg med å bli kvitt ved en tur i bassenget på dekk. Mens jeg lå der til tørk begynte det å skye over, så jeg trakk meg tilbake til promenaden, og fant igjen Christoffer og Anastasiia i kaféen.
De skulle på show før middag, og lurte på om jeg ville være med. Jeg dro litt på det, men syntes ikke showet hørtes veldig fristende ut, så jeg avslo. I stedet dro jeg ned til baren fra den første kvelden, for å se hvordan jeg greide meg på quiz alene. Det viste seg at jeg greide meg helt fint, jeg var et av tre «lag» som endte på 11 av 15 poeng etter hoved-omgangen.
Hvert lag ble instruert til å sende sin beste deltaker frem til quizmaster for å delta i en ekstraomgang. Spørsmålet vi fikk var å ramse opp de tre største øyene i Middelhavet. Jeg svarte Sicilia, Sardinia og Korsika. De to første var rett, mens den tredje største øya i realiteten er Kypros. De to andre deltakerne hadde kun Sicilia rett, så det holdt uansett til seier. Resten av laget mitt fikk beskjed om å komme frem for å motta premie, og jeg måtte stotrende forklare at jeg hadde deltatt alene. Jeg fikk likevel beholde hele premien selv: seks medaljer i form av Royal Caribbean-logoen.
Til middagen var Sofie og Jakob tilbake. Det hadde visst ikke vært så gjevt ved kapteinens bord likevel, for bordet var så stort at de måtte sitte og rope til hverandre hele kvelden. Det hadde bare vært nordmenn ved kapteinens bord den kvelden, visstnok tilfeldig utvalgt fra skipets 41 norske gjester.
Det går tydeligvis gjetord om hvor mange anekdoter og hvor mye kunnskap Jakob sitter på, i dag ble hovmesteren stående lenger enn vanlig og småprate med ham. Det viser seg at kapteinen på det første cruiseskipet som hovmesteren seilte på var barndomsvennen til Jakob. Mens sånne samtaler står på sitter Sofie og smiler og godter seg, mens hun veksler megetsigende blikk med oss andre tre.
Personlig blir jeg ikke overrasket om det viser seg at Jakob har seilt med noen som var ombord på Titanic.
Dag 9 – lørdag – Siste sjødag
«Alpha, Alpha, Alpha!» ljomet det over skipets høyttalersystem i halv sjutiden. Ok, det ljomet ikke inne på lugaren min, men det er et morsomt ord, så jeg bruker det likevel. Jeg gikk fra å halvsove til å bli lys våken, for under en av våre mange middager har vi lært av Jakob at «Alpha, Alpha, Alpha» er et kodeord for at det er en medisinsk krise ombord. Jeg ble liggende og mentalt planlegge hvordan jeg raskt skulle få på meg fornuftige klær og finne veien til oppmøteplassen for nødsituasjoner.
Det kom imidlertid ikke flere meldinger over høyttaleranlegget, så jeg satte meg i stedet for å blogge. Ingen løpetur i dag, det var tross alt siste fullverdige dag ombord. Vel, nesten fullverdig. Deler av dagen måtte settes av til å pakke kofferten, den må nemlig være ferdig merket og satt utenfor lugaren innen klokken 11 på kvelden dagen før vi skal i land.
Utover dette skjedde det ikke stort. Det var varmt og fint, og jeg jobbet videre med rosafargen min. Jeg mener det, jeg har bare blitt rosa. Heldigvis har jeg ikke blitt alvorlig solbrent.
I løpet av dagen en gang kom Christoffer og Anastasiia i prat med Jakob og Sofie på dekk, og de visste selvfølgelig alt om hva som var grunnen til alarm-meldingen som kom i dag tidlig. Det er en passasjer som har blitt alvorlig syk, og skipet har derfor satt full fart mot Fort Lauderdale. Vi regner med å komme frem rett over midnatt, flere timer tidligere enn planlagt.
Dette blir senere også annonsert over skipets høyttaleranlegg, men vi har altså dyktige informanter.
Vår siste middag med den gamle sjøulken Jakob og hans kone Sofie forløp på sedvanlig vis. Vi har virkelig vært heldige med bordselskapet, og har alltid hatt noe å snakke om. Som regel har det startet med at Jakob sier noe i retning av: «Vi var på tur med [cruiseskip] en gang, og da …». Av og til går det i andre ting, men stort sett alle samtaler har hatt en maritim rød tråd. I kveld lurte de på om vi spiste mye fisk, og vi kunne bekrefte at vi har tilgang på fersk fisk i Innlandet også.
På middagsbordet står det et par kurver med assorterte rundstykker og brød til maten. Den første kvelden inneholdt disse kurvene noen små trekantede mini-rundstykker med valmuefrø som var veldig gode, men de påfølgende kveldene så vi ikke noe mer til dem. Som ekte nordmenn lot vi det gå noen kvelder i et lønnlig håp om at de skulle dukke opp igjen av seg selv, men vi måtte til slutt etterlyse påfyll av denne bakevaren. «Small bread» kaller vi det, og sender kelnerne løpende etter nye forsyninger. Dessverre lærte vi ikke dette knepet før den nest siste kvelden. I kveld fikk vi en hel egen tallerken med kun «small bread».
Etter middagen tok vi farvel og ønsket dem god tur videre, de skal nemlig fortsette cruiset med Freedom of the Seas i en snau uke til, noe som heter back-to-back-cruise. Skipet veksler mellom det 8-netters cruiset som vi nettopp har vært på og et 6-netters cruise til Cayman-øyene og Mexico.
Dag 10 – søndag – Reisen hjem igjen
Hvis du selv skal på cruise en dag, og tenker at du skal sove litt lenger på morgenen du skal forlate skipet: glem det. Allerede fra seks-tiden på morgenen begynner de å gi beskjeder til passasjerene over høyttaleranlegget, og så går det jevnt og trutt med påminnelser om tidsfrister og oppmøtesteder.
En annen ting jeg nå har erfart er at køhåndteringen ved avstigningen på cruiseskip er elendig. Nå var det ikke like langsom kø som i grensekontrollen da vi ankom USA, men neste gang skal jeg garantert benytte meg av muligheten til å ta en tidlig utsjekk og ta med bagasjen selv. For dette opplegget er bare smertefullt:
På kvelden før merker du koffertene dine med en navnelapp som har et nummer. Dette nummeret bestemmer så i teorien når du skal gå fra borde, og hjelper deg med å finne igjen kofferten når du kommer i land. Dette nummeret bestemmer også hvor du skal gå for å vente på å få beskjed om å forlate skipet. Vi sto i den store teatersalen ombord sammen med veldig mange andre, men hørte ingen beskjed.
Plutselig kom en av mannskapet og lurte på om vi ventet på noen, vi sa vi ventet på å bli ropt opp, og han sa at nummer 1-10 hadde blitt ropt opp for lenge siden. Dermed hastet vi opp på dekk 4 for å finne gangplanken, og der ble vi stående i kø i en halvtimes tid. Etter å ha blitt registrert som «avmønstret» kom vi så inn på terminalbygningen hvor det var en ny kø for å få slippe inn i bagasje-hallen. Det var stadig vekk folk som prøvde å snike seg foran oss i køen.
I neste hall var koffertene plassert i grupper med det aktuelle tallet, så det var bare å gå bort til riktig tall og finne kofferten. Dette var den ene tingen som fungerte nogenlunde greit, selv om man måtte gå i sikksakk mellom andre desperate passasjerer som enten lette etter kofferten sin eller spurtet mot neste kø, nemlig passkontrollen. Mens vi sto i denne køen så vi til vår frustrasjon at det var mange passasjerer med svært høye tall på koffertene sine som sto foran oss i køa.
Omsider kom vi oss frem til bussen som skulle frakte oss til flyplassen.
Jeg høres sikkert ekstra sytete ut nå, det er i så fall fordi jeg nå sitter på flyplassen på femte timen. Vi hadde sett for oss å finne en behagelig lounge med wifi og mat og drikke, og sitte og lese og slappe av. Men i terminalen vår er det ingen lounge, og uansett åpner ikke Norwegian innsjekkingen sin før klokka 15.30, gode seks timer etter at vi ankom flyplassen.
I denne terminalen er det kun en bitteliten skranke som selger litt kaffe og overprisede potetgullposer. Vi har vært på noen korte ekskursjoner i naboterminalene, og funnet en kafé og en kiosk, men ellers har vi sittet i ankomsthallen og ventet.
Vi burde hørt på Jakob og Sofie og kjøpt oss plass på en tourbuss, så hadde vi i det minste hatt litt underholdning mens vi ventet på flyet. Ikke at det ikke er en viss underholdningsverdi i å observere flypassasjerer. Med ujevne mellomrom etterlyses passasjerer som har lagt igjen noe i sikkerhetskontrollen: solbriller, mobiltelefoner, belter og laptoper. I sted så vi en fyr som gikk med pelsforet vinterjakke. Det er 28°C her i Florida …
Jeg tenker jeg avslutter her. De neste strabasene bør være velkjent for mange: jetlag, køer, smerten ved en transatlantisk flytur og flybytte på Arlanda. Takk for at du har lest så langt, og skriv gjerne en kommentar nedenfor!