Reisebrev fra Karibien – Del 1

Jeg er på cruise! Et vaskeekte karibisk cruise, til og med. Jeg hadde egentlig tenkt å skrive et lite innlegg i forkant av reisen, men jeg somlet og prokrastinerte det bort, så nå sitter jeg plutselig her i lugaren (eller «state room», som det så fint heter) på fjerde kvelden allerede. Skipet heter Freedom of the Seas, og opereres av Royal Caribbean Cruise Lines. Med meg på reisen har jeg min kollega Christoffer og hans samboer Anastasiia. Egentlig er det vel jeg som er attpåklatt og tredje hjul på vogna.

Her er i hvert fall innslag av det som sannsynligvis blir minst to reisebrev fra turen.

Dag 1 – fredag – det er bedre med fire grensekontroller enn ingen grensekontroll

Første etappe gikk fra Gardermoen til Fort Lauderdale i Florida. Da jeg skulle sjekke inn på flyplassen fikk jeg bare feilmeldinger på automaten, og måtte gå til skranken. Der ble jeg fortalt at de hadde blitt så strenge på det i USA at innsjekking med automat ikke var mulig. Det kunne de fint ha informert om på forhånd, dog jeg mistenker at dette ikke var helt sant.

Som en del av innsjekkingen fikk vi de klassiske sikkerhetsspørsmålene som man vanligvis møter ved ankomst på amerikansk jord: «Hvorfor reiser du til USA?» («Jeg skal på cruise med Freedom of the Seas!») – «Hva skal du gjøre mens du er i USA?» («Eeeh. Jeg skal på cruise med Freedom of the Seas …») «Pakket du din egen koffert, frakter du noen varer på vegne av andre» osv.

Til tross for at intervjuet fant sted på den riktige siden av Atlanterhavet så fulgte de det samme rigide manuset som grensevaktene på amerikanske flyplasser, så vi hadde et lønnlig håp om at vi skulle slippe den samme runden ved ankomst, men jeg hadde mine tvil. Allerede da vi skulle borde flyet så fikk vi en ny runde med pass-kontroll, og flyvertinnen forsikret oss om at dette var siste gang vi trengte å vise passet. Jeg spurte om hun virkelig turte å love det, men hun smilte og forsikret om at nå kunne vi bare legge vekk passet. Jeg stilte meg fortsatt litt skeptisk.

Etter drøye ti timer i lufta ankom vi endelig flyplassen i Fort Lauderdale, hvor vi ble busset til en sliten ankomst-terminal som hadde et mistenkelig kjent layout, men med en ny vri. Først ble vi sluset inn i en kø foran en håndfull grensekontroll-automater, som scannet passet vårt, fingeravtrykk, tok bilde, og til slutt stilte de samme spørsmålene som vi hadde besvart på det klassiske grensekontroll-skjemaet man må fylle ut mens man fortsatt er i lufta. Etter dette fikk vi en kvittering som sa at vi hadde vært gjennom automaten.

Med bange anelser ble vi så sendt ned en rulletrapp, etterfulgt av et sjekkpunkt hvor de gransket kvitteringen vår, og sa «gå til kø tre». Rundt neste sving sto det et nytt uniformert menneske: «gå til kø én». Uh-oh. I neste rom møtte vi så et kjent syn: den gode gamle grensekontrollen, med minst hundre mennesker i en lang kø. Kun én grensekontrollør satt på plass i begynnelsen, men etter hvert ble de hele tre. Til tross for de tre rundene med sikkerhetssjekker og intervjuer måtte vi altså gjennom det samme for en fjerde gang. Fasit ble altså fire passkontroller, tre fingeravtrykk-scanninger og to utfyllinger av toll-skjemaet. Det er mulig jeg gikk ut av tellingen.

For å fullføre denne lange sagaen, vi endte opp med å bruke to timer fra vi gikk av flyet til vi hadde fått med oss bagasjen og forlatt flyplassen. Det var dermed et rimelig slitent reisefølge som ankom Sonesta Fort Lauderdale Beach en stund etter midnatt. Vi avtalte å møtes i lobbyen for å finne frokost neste morgen, og tørnet inn.

Dag 2 – lørdag – Fort Lauderdale og ombordstigning

Neste morgen var det gråvær og mye vind, så det ble ikke aktuelt å ta en tur på stranden som lå rett over veien. Vi ruslet istedet rundt i gatene rett ved hotellet for å se om vi kunne finne et fint sted å spise frokost, men måtte gi opp. Alt vi fant var souvenirbutikker og barer, så vi gikk tilbake til hotellet og spiste frokost der.

Utsjekk var allerede klokka 11, og vi hadde ikke tenkt å gå ombord på skipet før klokka tre, så vi hadde god tid. Hotellet tilbød seg å oppbevare bagasjen vår til ombordstigningen, og kjøre oss til kaien mot en liten pengesum. Da de hørte vi hadde tenkt å gå ombord klokka tre sa de at dette var lovlig sent: vi burde være der i totiden. Vi takket for tipset, og ble enig om at vi skulle reise mot havnen klokka 14.

Vi hadde fortsatt god tid, så vi gikk til en butikk som Anastasiia ville besøke, ca. 20 minutters gange fra hotellet. Denne viste seg å være inne på et enormt kjøpesenter, så det var ikke noe problem å bruke opp tiden. Jeg fikk kjøpt inn noen småting som jeg manglet: sko, sandaler, slips og et belte. Så gikk vi tilbake til hotellet for å bruke opp drikkebongene vi hadde blitt tildelt ved ankomst. Mine bonger var utstedt til «Jonathan», navnet mitt er visst en utfordring for amerikanske resepsjonister som jobber nattevakt.

Da vi ankom båten klokka 14.20 så var det ganske stille og rolig på kaia. Vi fikk gitt fra oss de tunge koffertene, men hadde ikke kontanter å tipse dem som håndterte dem for oss¹. Vi ble dirigert inn i ankomsthallen, og der var det heller ingen kø. Vi kom veldig raskt gjennom sikkerhetskontrollen. Skulle ønske flyplasser var like avslappet. Så kom vi til området for innsjekk. Der var det lagt opp til lange køer, men heller ikke her var det noen kø. Det begynte å demre for oss at vi var litt sent ute.

Vi var nå i hvert fall klare for ombordstigningen, så vi fulgte skiltene som pekte mot skipet. Underveis traff vi på ulike mannskap som jobbet med å rigge ned skilt, lukke dører og lignende, og vi spurte om vi var sent ute. «Ja, dere er litt sent ute …» – «Burde vi løpe?» «Ja, kanskje …». Vi tror de spøkte med oss, men vi satte uansett opp farten. Som det viste seg så hadde vi nok fortsatt rukket det om vi hadde holdt oss til den originale planen om å borde klokka tre, men vi hadde nok blitt adskillig mer uglesett².

Vel ombord i båten fant vi frem til våre respektive lugarer. Christoffer og Anastasiia hadde fått tildelt en innvendig lugar på dekk 2, men jeg hadde vært så heldig å få en utvendig lugar med et stort koøye. Da jeg bestilte billetten min så var ikke lugartypen spesifisert, annet enn at jeg var garantert å få innvendig lugar som minimum (med andre ord, jeg var garantert å få en eller annen lugar, fra billigste type eller bedre). Dette er en ganske billig billettype, og av og til har man altså flaks med hvilken lugar man ender med å få tildelt.

Etter dette gikk vi på oppdagelsesferd på skipet, før hele skipet ble mønstret for en sikkerhetsøvelse klokka 16.15. Oppmøte på denne øvelsen er obligatorisk for alle passasjerer, så på dette tidspunktet var nok portene stengt for ombordstigning. Vi fant etter hvert veien til Schooner Bar for å delta på quiz, hvor vi kom på en respektabel andreplass.

Middag ombord er på et fast bord og til et fast tidspunkt hver dag. Vi hadde fått bord 608 i spisesalen som heter «Isaac’s». Der troppet vi opp klokka 20, og ble fulgt bort til rett plass av en kelner, da restauranten er ganske diger. Bordet hadde plass til åtte gjester, men vi var de eneste som dukket opp den kvelden. Hver kveld kan vi velge mellom en håndfull forretter, hovedretter og desserter. Det er også mulig å gå til en annen restaurant på skipet for å spise fra en buffet, eller man kan bestille bord på en av de andre restaurantene ombord, men dette koster mer penger.

Etter middag var vi helt utmattet, så vi gikk rett til sengs.

Dag 3 – søndag – Første sjødag

Jeg sov ikke spesielt godt den første natten til sjøs, og våknet flere ganger. Det var nok de uvante bevegelsene til skipet som gjorde det. Vi fant veien til dekk 11 for å spise frokost i buffet-restauranten «Windjammer». Her var utvalget enormt. Etterpå gikk vi til et foredrag med tittelen «30 000 Years of Art History in 30 Minutes». Dette viste seg å være uhyre interessant og underholdende, så vi ble enige om å møte opp til neste foredrag også, som skulle handle om Salvador Dali. Dette var ikke før om ettermiddagen, så nå var det på tide å finne frem badebuksa og stikke ut på dekk.

På dekk var det stappfullt overalt, men vi fikk til slutt kapret oss noen solsenger langs ripa. Det var masse vind, og det kom stadig små regnskurer. Første gang flyktet vi sammen med mange andre passasjerer inn igjen på skipet, men regnet ga seg med en gang, så vi gikk ut igjen på dekk. Denne gangen fant vi oss en litt bedre skjermet plass, og la oss til en stund til. Så kom en ny skur, og vi flyttet oss enda litt nærmere bassenget.

Slik sysselsatte vi oss de neste par timene. Hver gang det kom en liten regnskur tok vi med oss håndklær, solkrem og bøker og fant en mer attraktiv liggeplass. Til slutt satt vi rett ved bassenget. Været ble etter hvert verre, og det nærmet seg lunsjtid, så vi forlot dekk for denne gang og gikk for å spise og dra på kunstforedrag igjen. Etter dette satte vi oss i en pub på et av de øverste dekkene, med utsikt over havet og badebassengene på dekk, og her satt vi og drakk drinker og leste bøker resten av formiddagen.

Middagen på dag to, første fulle dag ombord, var formell. Det vil si at vi var oppfordret til å ha på oss penklær. Det er to sånne kvelder underveis, andre kvelder er enten «casual», hvor man kan gå nesten som man vil (men helst ikke i shorts), eller «smart casual», som antyder noe i retning av fin skjorte, men uten slips.

Denne gangen hadde vi to ekstra ved bordet, et eldre ektepar som viste seg også å være norske. De var rutinerte cruise-gjengere, og ga oss masse informasjon og tips om hva vi burde huske på og hva vi burde gjøre i land på de ulike destinasjonene. De siste to gjestene på bordet vårt glimret fortsatt med sitt fravær.

Det ble nok en tidlig kveld på oss, det er hardt arbeid å være på cruise.

Ting jeg har lært om cruise

1. Ha litt kontanter for hånden for å gi tips til «bakkemannskapet» på kaia, de får ikke tips fra den «innebygde» potten på skipet.
2. Hvis du ankommer skipet helt mot slutten av rushtrafikken slipper du kø, men du får kanskje noen stygge blikk.