Det er ingen hemmelighet at det har vært mye glatt i vinter. Hittil i år har jeg vært den eneste som ikke har prestert å ha et lite verdig møte med bakken på skoleveien, et faktum jeg har vært ufyselig flink til å påpeke. I dag var det imidlertid nære på. Det var stygg vind og dårlig strødd på skoleveien i dag, og jeg hadde et par farlige «glipptak», helt til jeg og Kristian nådde frem til Daudstudentbakken.
Daudstudentbakken er en ekstremt bratt kneik helt på tampen av skoleveien, før vi kommer til rundkjøringen før Teknologiveien. I enden av kneika er det en undergang under jernbanen. Her blir det strødd om vinteren, men bare på den øverste delen, og tildels heeelt nederst. Men litt nedenfor midten er det dårlig strødd, og det var der jeg fikk problemer i dag.
Som sagt var det godt strødd frem til denne speilblanke biten, og jeg trodde jeg var trygg idet fotfestet forsvant under meg. Mange tanker fór gjennom hodet mitt idet jeg fikk den ekle følelsen av at tyngdekraften skulle tøffe seg for meg. «Dette er slutten!» «Dette kommer til å gjøre særs vondt!» «Det var den rekorden…» Men, i ekte breakdancer-stil, jeg klarte å ta meg for med høyrehånda, og med venstrehånda utstrakt for balanse klarte jeg å unngå den totale ydmykelsen. Hadde dette vært skihopp så hadde jeg blitt trekt fem poeng for dårlig nedslag, men det var **ikke** fall. Etter tøffe forhandlinger med Kristian kom vi frem til at det jeg hadde prestert var et halvfall.
Denne halvveis lykkelige slutten til tross, jeg kan ikke være like selvsikker i mine erklæringer om at jeg er «stø som fjell» og «har anti-skligenene i orden» på skoleveien lenger.
Hovmod står for fall.