1. Føle meg skikkelig amatørmessig og lite kreativ.
2. Få lyst til å skape noe interessant og vakkert selv.

Disse tre gutta for eksempel. Rick Mereki, Tim White og Andrew Lees har reist verden rundt i 44 dager for å lage tre kortfilmer:

Eat

Move

Learn

Jeg kjenner det rykker litt i reisefoten også.

«One thing's sure: Inspector Clay is dead — murdered — and somebody's responsible!»

I 2008 så vi den fantastiske Plan 9 From Outer Space, og i fjor det norske makkverket Showbiz med Tom Mathisen, Herodes Falsk, Anette Stai, Marius Müller og en rekke andre usannsynlige norske B- og C-kjendiser fra 80-tallet. I år ble lista muligens lagt litt for lavt, med Blonde and Blonder.

Denise Richards og Pamela Anderson spiller Dawn og Dee, to hjelpeløst dumme blondiner som på uforklarlig vis (bokstavelig talt, jeg skjønte ikke hvordan det skjedde) blir forvekslet med leiemorderne The Cat og The Kitten, som selvsagt er brunetter. De får i oppdrag å «ta seg av» (take out) en viss Mr. Wong (han er sikkert fransk, hvis han ikke muligens er italiensk), og legger ut på det de tror er et eskorteoppdrag. Eller noe i den dur.

Ikke se denne!

De såkalte filmskaperne har visst en greie for åndssvake tospann, for det er ikke bare katten og kattungen som er ute etter stakkars Dawn og Dee, men også et par håpløse politietterforskere og to enda mer hjelpeløse mafia-håndlangere. Disse radarparene glimrer stort sett med sitt fravær, så det er Pamela og Denise som står for brorparten av de platte vitsene. Vitsene blir ikke bedre av at de nevnte damemenneskene klarer å underprestere som skuespillere i denne filmen.

Filmens komiske høydepunkt er kanskje da jentene blir med en svingdør rundt et par ganger. Eller da kjæleskilpadden deres gjemmer seg under senga mens de øver på et dansenummer. En løpende vits er i hvert fall at blondinene ikke vet forskjellen på høye og lave tall, eller om ni måneder er mer eller mindre enn et år. Det er stort sett dette nivået vitsene ligger på.

Heller dette enn Blonde and Blonder

Med tanke på valget av skuespillere så skulle man kanskje tro at filmen i det minste var severdig med lyden avslått, men man har åpenbart satset på å holde aldersgrensen så lav som mulig, så det er ikke engang noe særlig med hud å se. Faktisk er det de farlige brunettene som står for det mest sexy innslaget, da de stort sett opptrer i ettersittende lærdrakter. Men vil jeg se slikt så setter jeg heller på den hysteriske Jay And Silent Bob Strike Back.

Denne filmen havner rett og slett på min «bunn fem» over tidenes dårligste filmer. Den var rett og slett så dårlig at jeg måtte skrive dette innlegget …

Noen som vil kjøpe en gammel Kindle? Den er i perfekt stand, og har originalt lær-omslag (jeg kledde av den for å ta bildet under).

1) Hvor mange bøker eier du?
Fler enn jeg gidder å telle. Jeg har ikke lest alle enda engang.

2) Hvilken bok var den siste du kjøpte?
Dan Browns «Angels And Demons», på Narvesen på Gjøvik rett før bussen kom.

3) Hvilken bok var den siste du leste?
Den siste jeg fullførte var Terry Pratchetts «The Fifth Elephant».

4) Nevn fem bøker som betyr mye for deg, og som du har lest mer enn tre ganger.
Gunnar Sønstebys «Rapport fra Nr. 24» som jeg leste første gang på barneskolen, etter å ha sett dokumentarserien på NRK. Denne har jeg lest minst fem ganger, og jeg har nå et signert eksemplar stående i bokhyllen.
John Ronald Reuel Tolkiens «Ringenes herre». Første gang jeg leste den hadde jeg høy feber. Det var utrolig rått, en opplevelse som anbefales! Har faktisk aldri somlet meg til å lese den på engelsk.
Jack Londons «Når villdyret våkner». Denne fikk jeg i julegave av onkel Ivar for mange år siden, og den tente leselysten min for alvor.
Nå må jeg jukse litt og nevne en hel serie, Cecil Scott Foresters saga om Horatio Hornblower, en fiktiv britisk sjøkaptein. Svært spennende bøker med handling fra tiden rundt Napoleonskrigene. Serien regnes som en av inspirasjonskildene til Star Trek.
Og siden jeg allerede jukser nevner jeg til slutt Richard Herrmanns bøker og biografier, iberegnet «Bak den svarte døren», «Victoria: en dronning for sin tid», «Da ballen ble rund», «Mine gleders by», «Paradisveien», «Seks skudd ved stengetid og andre mord» og mange fler. Jeg har lest de fleste av bøkene hans, og flere av dem mange ganger. Bøkene har nok hovedansvaret for at jeg regner meg som anglofil.

5) Oppfordre fem personer til å fylle ut denne i sin blogg.
Nå skal Planet Snuskete til pers: Amund, Rune, Hans Oluf, Trond Viggo og Lars. Sverre slipper unna, for jeg vet han ikke leser bøker. Jeg vet om et par andre som jeg skulle utfordret, men de har ikke blogg.

Oppdatering:
Har i etterkant oppdaget at dette kalles meme. Og som et slags svar på spørsmål 1) så kan jeg nevne at vi har noe over 1200 bøker hjemme som jeg kan trekke av.

«Zoology, eh? That’s a big word, isn’t it?» «No, actually it isn’t,» said Tiffany. «Patronizing is a big word. Zoology is really quite short.»

Jeg har utsatt denne posten en stund, men nå kommer den, min «anmeldelse» av en av de nyeste bøkene til Terry Pratchett: «The Wee Free Men». Boken kom i 2003, og er egentlig ment som en barnebok. Men det betyr ikke at den ikke er verdt å lese for oss som er eldre! Bokens hovedperson er en ni år gammel jente ved navn Tiffany Aching. Hun er ikke helt sikker på om hun liker «Tiffany»-delen, for det passer ikke til det yrket hun har sett seg ut; hun vil bli heks.

Tiffany bor på «The Chalk». Dette er et område som er veldig inspirert av det skotske høylandet, ispedd elementer fra gamle keltiske myter, og er en flott ramme for historien. Hun er den yngste datteren i en stor familie, men får ikke mye oppmerksomhet av den grunn, for hun har en liten, klissete lillebror, Wentworth, som selvsagt er morens yndling.

Vår lille heltinne har helt spesielle evner: hun kan se ting som de virkelig er, og hun følger nøye med på det som skjer rundt henne, en viktig kombinasjon som kommer henne godt til hjelp da Wentworth blir kidnappet av Alvedronningen. I sin kamp for finne ham igjen blir hun også kjent med en klan av Nac Mac Feegle, også kjent som «The Wee Free Men», derav navnet på boken. De er en gjeng krigerske «pictsies» (uoversettelig), og de er virkelig morsomme. De gjør seg perfekt i en barnebok, til tross for at det de lever og ånder for er:

• Drikking
• Slåssing
• Stjeling
• Drikking og slåssing
• Drikking og slåssing og stjeling

Du skal ha et spesielt steinhardt hjerte for ikke å bli forelsket i den gjengen her. Og de er svært beskyttende overfor Tiffany, som de kaller «The Wee Big Hag» (ja, disse gutta snakker tung Glasgow-aksent).

Når jeg får barn skal denne boken være på leselisten, om så jeg må lære dem engelsk først eller oversette den egenhendig. Terry Pratchett viser i denne boken at han er fullt i stand til å skrive underholdende både for voksne og barn i samme bok. Boken er også veldig distansert fra Discworld-serien ellers, så den står nesten helt fritt. Han har imidlertid ikke klart å dy seg, så vi får et gledelig gjensyn med verdens beste heks, Esmerelda «Granny» Weatherwax.

Jeg tror Marvin sier det best i originalen(e):

I’ve seen it, it’s rubbish.

For å fatte meg i korthet, problemet til denne filmen er at den ikke har tatt med seg humoren i originalversjonene, men baserer seg istedet nesten utelukkende på visuell humor. Det var ikke mange replikkvekslinger som var beholdt fra boken eller radiohørespillet, og det som var tatt med var som regel amputert. Nå er jeg svært skuffet. TV-serien var faktisk bedre.

Det er jo en slags trøst at siste del av radiohørespillet har begynt på BBC Radio 4. Dirk Maggs har skjønt det!

Jeg ble fanget øyeblikkelig. Det vil si, jeg prøvde først å lese noen av de utallige utklippene fra diverse anmeldelser som var trykket først i boken. Hvorfor de var der aner jeg ikke, jeg hadde jo alt kjøpt boken, så hvorfor overbevise meg ytterligere om at jeg måtte kjøpe boken? Lettere irritert bladde jeg meg frem til første kapittel, og ble – som man etterhvert oppfatter – svært positivt overasket.

Den er spennende! Fra første kapittel, ja nesten første side, var det komplett umulig å legge den fra seg. Jeg sitter sikkert her og siterer flesteparten av de irriterende anmeldelsene i begynnelsen av boka, men det får så være: Dan Brown har gjort en meget god jobb med denne boken. Selv om jeg visste store deler av plotet takket være uforsiktig media og en skikkelig slitsom Discovery-dokumentar jeg så for kort tid siden, var boka spennende nesten tvers igjennom. Av bokas ca. 580 sider hadde jeg kommet til rundt side 340 da jeg motvillig måtte få meg litt søvn klokka tre i natt. Det er lenge siden jeg har lest en bok så raskt som denne.

Nå for en times tid siden leste jeg de 80 sidene som gjensto. Boka dabbet dessverre litt av på slutten. De siste avsløringene var slettes ikke så uventede som jeg hadde håpet. Der jeg i begynnelsen av boka knapt klarte å gjette meg til en gåte eller en tvist på forhånd, ble boka dessverre svært forutsigbar i de siste kapitlene. Likevel vil jeg klart anbefale den til alle som liker å lese. Den var svært lettlest, og jeg snakker her om den engelske utgaven.

Som en siste bemerkning må jeg si at boka slår meg som perfekt for filmatisering, og ganske riktig: Tom Hanks skal etter sigende spille en av bokas hovedroller i den kommende filmatiseringen, noe som slår meg som et meget bra valg. En enda bedre casting er Jean Reno, i en av de andre rollene.